Sirkus når St. Lars serverer

To høye stenger med tente fakler på toppen og et skilt som lyder: «Gjenglemte mennesker blir solgt på dark web».

Slik hilses vi velkommen på St. Lars denne kvelden.

Stedet ligger like overfor Bislett-krysset og stikker seg ut med sin burgunderrøde fasade. Et litt dunkelt sted med dempet belysning. Rutete fliser på gulvet, mørke tremøbler og røde vegger overfylt av alskens bilder.

En bit tradisjonsrik bistro, en bit rockebule og en bit Draculas hule.

Eventuelt bare hjemme hos St. Lars, eller St. Laurentius som han egentlig het, en romersk diakon som etter sagnet ble martyr gjennom å bli grillet langsomt over kull. Han er skytshelgen for blant annet kokker, brannmenn og kullbrennere.

Bak på kjøkkenet er det nemlig for lengst fyr i en åpen kullgrill. Det skal vi nyte godt av.

Her er det fint å være, merker vi så snart vi kommer inn. Det lukter god grillmat. Atmosfæren er lun. Servicen er varm og uformell.

Det går også passe raskt i svingene: Like etter vi har bestilt ankommer knallgode østers. På de ferske gir syltet sitronskall noe ekstra. De gratinerte er av typen «rockefeller» med en rik urtesmørsaus. Det fete får en fin kontrast med karse.

Vi er et selskap på fire og får testet bredden i menyen.

Forretten «toast Stina Janson» består av ristet, søtt briochebrød med hestekjøtt, løyrom, eggekrem og västerbottenost. Den sitter! Litt samme smaksbilde som en godt balansert burger.

Så får vi vannbakkels med løyrom, hollandaise på brunet smør og agurk. Den overrasker, for vi forventer den lun, men får den kald og frisk. Godt, synes jeg. Litt døll, sier resten av bordet.

Sjøkrepsen er dessverre grillet for mye. Det er veldig lite som skal til. Da blir den litt melen.

Så en liten nedtur: Blåskjellene kommer med en fløtesaus med chorizo, som er altfor salt. En god blanding av sjø og spicy pølse drukner i Dødehavet der nede. Ikke så digg.

Før hovedrettene får vi vinhjelp av en servitør. En litt stille type dette, men han svarer utfyllende og kunnskapsrikt på spørsmål om noe som kan tåle litt forskjellige typer kjøtt.

Vi lander på en rød burgunder med litt struktur, fra Dom. Lignier-Michelot. Den leverer.

Prisene på vinkartet er generelt knallbra. Særlig for noen av de dyreste, som ligger under 2-gangeren av polprisen. Og vinkartet er fullt av skatter for vininteresserte.

Den første hovedretten er imidlertid skuffende. Et hakk for mye grillet skrei, med små brente partier som smaker bittert. Fisken har også mistet sin sprettenhet. Med skikkelig godt grillet potet og en smakfull saus på kyllingkraft, er det likevel godt å spise dette. Beter gir sødme som står bra til.

På forhånd er det mulig å bestille større retter som krever litt forberedelser. Helstekt pattegris er en av dem. Vi har bestilt kalveschnitzel.

Dette er en nesten barnslig, herlig rett. Vi ler når vi ser den, for schnitzelen ser ut som en brun såle, badende i fett og pyntet med små dotter kaviar.

Rundt ligger franske snegler (!!), som viser seg å være relativt smakløse. Men Schnitzelen er crispy på utsiden og perfekt stekt inni. En bombe av umami fra ansjos, smeltet comté og brunet smør. Syltet sitron gjør igjen en god jobb for balanse. Tilbehøret med helt knall sprø potetskiver, sjysaus og salat med honningvinaigrette gjør retten komplett. Fy flate!

Som alltid blir det sirkus når St. Lars serverer sitt signaturlam. Da setter de fyr på en rosmarinkvist som brenner opp på bordet.

Heldigvis er det mer enn show. Vannbad (sous vides) i over 30 timer gir den mør konsistens, med akkurat passe tygg. Utsiden er glasert og grillet perfeksjon. Potetstappen som kommer ser ut som en yorkshire-pudding. Rik og feit.

Rotgrønnsaker har fått så mye trøkk i ovnen at deler av dem er helt sprø, mens andre er myke. Det er overraskende vellykket og gir sødme til et ellers ganske salt måltid.

Til slutt får vi tre pene desserter på bordet. Pæren med madeira, sjokolade og mintiskrem er den minst spennende av dem. Smaken av madeira kommer ikke tydelig frem. Pæren er hverken myk som en hermetisk pære eller spretten som en fersk. Mynteisen er god, men hadde kanskje trivdes bedre en seig kompanjong, foreslår følget.

Skiver med nøttekaken Marjolaine kommer med vaniljeis av god kvalitet. En smørete, deilig kake. Denne treffer, men den beste er bjørnebærclafoutis, en slags pannekake snudd på hodet, med bærene under. Den serveres her med rømmesorbet, som gir ekstra syrlighet og en fin kontrast i temperatur.

Vi betaler med et smil om munnen. Med hovedretter til mellom 265,- (burger) og 630,- (biff) er ikke dette hverdagsmat. Bommer du litt på bestillingen, kan opplevelsen også fort bli skuffende. Det forhindrer toppkarakter. Men de beste rettene veier opp og gir god verdi for pengene. Det samme gjør vinkartet.

På vei ut faller blikket på et morbid maleri av St. Lars som blir drept gjennom sakte grilling. Han sitter nok i himmelen nå og spiser Bislett-restaurantens elleville kalveschnitzel.