Noe godt og mye rart på Südøst

– Hvilken vin vil du anbefale?

– Riesling!

– Ehm, ok! Men ...

Jeg rekker ikke si mer før vinmenyen nappes ut av hendene mine og servitøren forsvinner like fort som han kom. Jaha. Da blir det en eller annen Riesling, da.

Vi har ruslet nedover Grünerløkka og bestemt oss for å teste en av byens mest kjente asiatiske restauranter: Südøst.

Som alltid på sommeren er det kø utenfor, men vi får likevel raskt bord på den stappfulle uteserveringen. Her får vi både kveldssol i fjeset, ly for vinden, varme i ryggen fra varmelampene og god utsikt over Akerselva. En veldig ålreit uteservering, skjermet fra trikkestøy og forbipasserende.

Dessverre er ikke alt ved resten av Südøst-kvelden like ålreit.

Den asiatiske menyen er stor og består av faste menyer, småretter, sushi og en bred miks av hovedretter. Her finner alle noe de liker. Vi gjør det enkelt for oss selv og går for smaksmenyen Yang Delux, en femretter, snilt priset til 598 kroner.

Musikken er høy, gjestene pyntet og drinker serveres i høyt tempo. Store jentegjenger kledd i stiletthæler og menn i blazer preger klientellet. På toalettet er det sminkekø foran speilet.

Det føles mer som vi er på Aker brygge enn Grünerløkka.

Første rett er ceviche av laks og tunfisktartar. Det går ti-femten lange og tørste minutter før servitøren er tilbake med drikke: To rause glass hvitvin. Jeg skynder meg å huke tak i ham før han forsvinner igjen.

– Unnskyld, men hva slags vin sa du at det var?

– Riesling!

– Ja, men hva slags?

Han ser spørrende på meg.

– Dry!

Jeg kveler et stort oppgitt sukk.

– Men hva heter den?

Han blir svar skyldig, kikker ned på bestillings-Ipaden sin og vender skjermen mot meg. Han husker rett og slett ikke. «Ernst Ludwig» står det der. Ok. Og vipps, så er han borte igjen.

Etter en rotete start, er tunfisktartaren en positiv overraskelse. Den ser innbydende ut på sprø chips, toppet med rogn og crème fraîche. En smaksbombe av salt, søtt, sprøtt, syrlig og spicy.

Laksecevichen er ok, men laksen har trolig ligget en stund i marinaden og har fått en blek og litt for kokt tekstur. Den er også litt tam på smak.

Neste rett ut er dim sum, asiatiske friterte småretter. Biffstangen er god, men kjøttet er tørt. Scampien er sprø, men scampikjøttet er most sammen til en teksturløs sjømatklump og blir fort kvalmende.

Vårrullene er vinneren, med tydelig og god currysmak.

Serveringene går kjapt, men er blottet for personlig preg. Vi føler oss som en liten brikke i et gigantisk og passe velsmurt maskineri.

Asiatisk barbecue var en skuffelse sist Aftenposten var på besøk. Nå overraskes vi positivt. Tre ulike grillspyd serveres med lime, stekte spanske paprikaer og to gode dipp-sauser.

Best er kyllingen, som både er saftig, rykende varm og godt krydret. Scampiene er også en suksess. Biffspydet er kjipest, med tørt, seigt og overstekt kjøtt.

Grillbegeistringen blir dessverre kortvarig. For snart står hovedretten og stedets signaturrett på bordet: Crispy duck.

Pannekaker, agurk og vårløk til anden settes på bordet. Vi får også et glimt av en tallerken med kjøtt, før servitøren mumler noe på engelsk og forsvinner igjen. Hm?

Vi tar en bit agurk og venter i spenning. Noen minutter senere er servitøren tilbake med andekjøttet, som er revet fra hverandre på en stor tallerken. Det er ikke uvanlig at restauranter viser frem anden før de deler den opp ved bordet. Var det de prøvde på?

Kjøttet finnes ikke mørt og er nesten kaldt. Og tørt. Det er riktignok «duck», men her finnes ikke «crispy». Da hjelper det lite at det er mer enn nok agurk og pannekaker.

Den søte avslutningen på det hele, en luftig litchi mousse med bringebær crumble, redder inn det hele litt. Men bare litt. Südøst er og blir en middelmådig restaurantopplevelse, og stemningsmessig det nærmeste du kommer Aker brygge på Grünerløkka.