Oslos (sultne) tomrom

Torgrim Eggen er blant de mer bereiste journalistforfatterne vi har. Av all maten han savner fra de store metropolene, er det kanskje overraskende at han nevner det amerikanske kjøkkenet.

Men da er det ikke snakk om diner-mat og fast food:

– Den kreolske maten, som består av mye sjømat og spesielle teknikker. Det er noe annet enn det vi er vant til her i Oslo. I det hele tatt mangler vi karibiske restauranter.

En av rettene han trekker frem, er jambalaya – en kreolsk risrett med sjømat og sterk pølse.

– Å ja. Nordmenn er slett ikke redde for å prøve noe nytt. Det er vel fordi det opprinnelige norske kjøkkenet er så jævlig.

Eggen skulle gjerne sett flere russiske, vietnamesiske og ukrainske restauranter i Oslo. Om noen skulle inn og sparket en annen restaurant ut av lokalene i samme slengen, vet Eggen godt hva han ville kvittet seg med:

– Det er nok sushi nå. Og altfor dårlig sushi, det er liksom blitt den nye takeaway-pizzaen.

Han tenker seg om.

– Og kebab. Kebabsjapper er det altfor mye av.

Akkurat det er Nud Dudhia, kokk og restauranteier, uenig i. For selv om Torggata er full av kebabvarianter, er det ikke denne kebaben Dudhia savner:

– Jeg savner en skikkelig tyrkisk kebab, stekt på kullgrill. Folk flest tenker på kebab som nattmat de spiser på vei hjem fra fylla, men sannheten er at det er ekte håndverk i det.

Dudhia har bodd i Oslo i seks år. Før det bodde han i den kulturelle smeltedigelen London.

Det gjør det lett for ham å identifisere det største tomrommet i Oslos restaurantverden: de autentiske, etniske restaurantene.

– Det som ofte skjer i Oslo, er at etniske kulturer tilpasser maten sin til den norske ganen. Mange restauranter blir middelmådige hybrider, i stedet for å dyrke egen matkultur, sier Dudhia.

– For eksempel, hvorfor får man thai og sushi på samme restaurant?

Dudhia tror dessuten at folk flest vil spise mat de har kjennskap til.

– Dessverre får jeg inntrykk av at nordmenn vil ha alt de kan få. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Jeg tror bare at det påvirker antallet autentiske restauranter.

Dudhia nevner også antallet burgersjapper som har eksplodert i Oslo de siste årene. Selv eier han to, og han erkjenner sitt eget bidrag til trenden.

Men han har ikke bare kritikk å rette mot hovedstaden:

– Det er mye god, uformell mat i Oslo. Vi har bra burgere, ramen og kyllingretter. Det er mange av dem, men de er på et veldig bra nivå. Det jeg hater mest, er antallet kjederestauranter.

– Vi ligger ganske bakpå. Man sier jo gjerne at vi ligger fem år bak København. Det tror jeg stemmer ganske godt.

Helle Valebrokk, kjent for matnerder under navnet Helles Kitchen, reiser jorden rundt halve året for å skrive om mat og drikke. Det andre halvåret bor hun i Oslo.

Og Valebrokk er ikke særlig imponert over restaurantlandskapet, hun heller.

– Jeg savner internasjonale kjøkken, som Franks på Fredensborg. De serverte cajun-mat, men måtte legge ned.

Oslo gir ikke dem som tør å satse på noe annet enn det opplagte, en sjanse, mener Valebrokk. Hun har en teori om hvorfor vi holder oss til det etablerte:

– Vi reiser for lite. Vi drar til København, og det blir vårt kompass. Vi vil ha bolle med ost og kokt egg, liksom. Det tror vi er lykken.

Ironisk nok er det det norske kjøkkenet Valebrokk savner i Oslo. Restauranter der man får ordentlig norsk tradisjonsmat: kjøttkaker og fårikål, for eksempel.

– Jeg synes det er vanskelig å tipse kolleger i utlandet om hvor de skal spise norsk mat når de kommer til Oslo.

– Før vi begynner å se altfor mye på danske og andre kjøkken, så burde vi se på hva vi har selv.

Og hvis noe i vår københavnimiterende by skulle ut?

– Det er altfor mye naturvin, altfor mye småretter. Og dette kommer fra en som har skrevet en bok om småretter – og elsker naturvin.