En del surr på Sur

– Velkommen! Konseptet her på Sur er sør. Sur betyr sør på spansk.

Servitøren vår snakker rolig og utførlig. Hun forteller at kokkene Nicolás Peranic og Yomina Yanarello står bak konseptet, og at deres argentinske bakgrunn er grunnen til at de har valgt sør som tema for pop-up-restauranten.

– Til og med vinene våre er fra sør, forteller hun. – Noen er fra Argentina, noen fra Chile, noen fra Tyskland.

Ok, så tema for pop-upen er alt som er fra sør for Norge, tenker jeg. I så fall er det et utrolig bredt tema. Det viser seg å stemme.

Vi befinner oss i foajeen til Det Norske Teatret. Etter at Restaurant Løve kastet inn håndkleet, har lokalene stått tomme. Nå skal denne gjengen gi oss en sørlig opplevelse i ukene frem til jul.

De to kokkene som står bak, jobbet frem til pandemien på hver sin stjernerestaurant. Hun på A L’aise, han på Maaemo. Da de sammen med resten av restaurantbransjen ble permittert, begynte de å selge empanadas. Pandemiens tidsfordriv ble til livsverk. Nå har de flere empanada-utsalg i byen.

Vi er plassert rett foran kjøkkenet, så kokkene har full oversikt over hvor langt vi er kommet i måltidet. Likevel får vi de neste minuttene rett etter rett, nærmest uten pause.

Kort sagt: Noe blir kaldt mens man spiser det andre.

Seks forretter står nå plassert foran oss. Vi begynner med en enkel, men nydelig rett av smeltet ost. Osten er argentinsk røkt provolone toppet med tynne skiver av karamellisert fersken, servert med et lyst knekkebrød.

Rødbettartar med trøffelkrem og røkt fløte feirer rødbetenes jordlige, men samtidig friske smak. Imidlertid kan jeg hverken lukte eller smake at fløten er røkt. Det hele blir også litt vel vassent med fuktig rødbete og fløte i bunnen.

Vi får også en variant av De mi tierras signaturrett – empanadas. De kan sikkert lage dem i blinde, og deigen er nydelig flakede, sprø og fet. Fyllet minner mest om en høstgryte man slenger sammen uten oppskrift. Jeg får litt sosekjøtt-vibber. Ingen usmak, men heller ikke særlig minneverdig.

Vi har fått et lunt og lett søtlig rundstykke med litt potetpuré laget av like deler potet og smør. Dette er angivelig fordi teamet ofte måtte leve på rundstykker og potetmos da de jobbet i hotellbransjen. En morsom idé, men rent smør ville ha gjort smaksopplevelsen betydelig bedre. Jeg undrer også over hvordan denne retten er tenkt å passe inn i temaet sur/sør.

Vi skal videre til akkar. Den er kuttet opp i fine strimler og serveres på toastet rugbrød med litt koriandermajones. Det delikate kjøttet forsvinner i møtet med det litt for tykke rugbrødet.

Overraskende nok har den frityrstekte østerssoppen holdt på sprøheten sin, tross mange minutter som uberørt. Den har en lett sitrussmak fra urten verbena, som er tørket og strødd på som pulver.

Vi dypper soppen i ansjossmør og oppsummerer del én av måltidet som rotete, men med flere smakfulle retter.

En av kveldens beste retter venter oss. Og ja, vi skal sør for Norge.

Turen går til Japan.

Saftige, avbenede kyllinglår er glasert i tare, en japansk saus som inneholder blant annet soya, sake, sukker og pepper. Kjøttet er klissete og søtt på utsiden. Vi får også en herlig sesammajones til å dyppe i. Dette er utvilsomt kveldens høydepunkt.

Kalvebrisselen er perfekt stekt og smelter på tungen. Den serveres med mais i ulike former: puré, grillet babymais og sprøtt maisbrød. En beurre blanc (smørsaus) følger med. Her har vi flere fete elementer, men små dryss av syltet sitron, gir en fin kontrast.

Biffen tar oss sørover. Nå er vi i Argentina, kokkenes hjemland. Den stekte indrefileten er mør og saftig. En kremet pastinakkpuré og sprø pastinakkchips tilfører nøttete smak og både kremet og sprø tekstur. En sirupsaktig soyasaus er både søt og syrlig og binder hele retten sammen.

De dampede skivene av pastinakk kunne de derimot droppet. De er tamme i smaken.

I menyen står det «Sjokolade, sjokolade, sjokolade». For noen av oss kan det oversettes til «Bestill meg – NÅ!».

Dessverre er sjokoladedesserten skuffende mild. Sjokoladesmaken kommer kun fra den lille sjokoladeisen på toppen, mens kaken er tørr og glasuren kompakt og fet.

Favorittdesserten er en skål med bakte eplebiter, brent pekan og krem. Jeg skulle ønske de var mer sjenerøse med smakene. Fellesnevneren for dessertene er at de er milde og tilbakeholdne med sukkeret.

En pop-up som kun skal stå i tre måneder, skaper høye forventninger. Jeg forventer et nøye gjennomtenkt konsept og at det aller beste i deres arsenal presenteres. Der tror jeg de har mer å gå på.

Det er mye bra på Sur, men også en del surr. Hvis man skal ha et konsept, bør det rendyrkes i større grad. Likevel anbefaler jeg et besøk. Nyt vin og kyllinglårretten før en kveld med «Spynorsk the musical» på teateret.