Gammelt vennskap ruster ikke

Sommerfest med jobben, en fetters konfirmasjon, en tantes 50-årslag. Rekk opp hånden de som ikke har fått servert spanske småretter på et fellesbord de siste årene.

Det er kanskje forklaringen på at det ikke oppleves så kult og spennende å velge tapas når man først skal unne seg en helaften på restaurant. Potetomelett og kjøttboller i tomatsaus? Nei, da foretrekker vi heller et utvalg pintxos eller kanskje en japansk izakaya.

Delicatessen lar seg ikke affisere av slike trendskifter. 23 år siden de åpnet sin første restaurant nederst på Grünerløkka, drives tapasimperiet på like høyt gir tre steder i Oslo, foruten i Fredrikstad og Bodø. Og hvorfor skulle de ikke det.

De fant en oppskrift som funker og har holdt seg til den siden: Rustikke og hyggelige restaurantlokaler, god atmosfære, vennlig service og småretter av høy kulinarisk kvalitet får fylt opp bordene uansett hvor kul naborestauranten er.

På mange måter er det som å gå inn i en tidsmaskin på Delicatessen Majorstuen. Det fine hjørnelokalet i Vibes gate er varmt og hyggelig innredet, med en stor, blågrå bar langs den ene veggen, tregulv, kirkestoler og kvadratiske bord i lyst tre. Ettermiddagslyset strømmer inn gjennom høye vinduer mot gaten, og de gule veggene er stort sett dekorert med håndskrevne menytavler.

Svartkledde servitører manøvrerer seg i trange passasjer mellom bordene, tilsynelatende uten å bekymre seg for om noen av tapasskålene de bærer på fjeler på skuldrene skal rase ned.

Også det irriterende er som før. Mest av alt at all mat blir servert samtidig. Resultatet er overfylte bord og kalde retter. Vi sutret over dette da filialen på Oslo Vest åpnet for drøyt ti år siden, og vi gjør det i år igjen. Restauranten anbefaler tre-fire tapas pr. person, vi har tatt dem på ordet, og nå er enhver ledig bordflate fylt med store og små skåler.

Klassikeren grillet chèvre med rødbete er en sikker vinner. Serranoskinke burde være det, men er for tørr og smakløs til å begeistre. Det gjør derimot Manchego-ost med trøffel! En nydelig smakskombinasjon.

Villreker med hvitløk og estragonmajones har også lang fartstid på tapasmenyen, vi spiser dem mens de enda er varme og vonde å skrelle. Majonesen er nokså smakløs, det er bedre å dyppe dem i den deilige aiolien vi også har bestilt.

Bortsett fra rekene, skinken og osten, er serveringene sammensatte, rett og slett små velkomponerte tallerkenretter.

Her er ytrefilet med pastinakkpuré og fritert cassavarot (nydelig, saftig kjøtt). Tomatsalat med syltet rødløk og hummus med pastinakk (litt smakløse tomater, men tilbehøret gir gode midtøsten-vibber). Grillet chèvre med saltbakte rødbeter (denne gangen med bringebærdressing, tidligere har vi fått hasselnøttkjerner) og sesongretten grillet lammekarré med tomatsaus (Fantastisk krydret og grillet mørt kjøtt).

Også servitøren er en klassiker. Om vi ikke hadde henne på vårt første besøk her i 2012, er vi ganske sikre på at hun serverte oss da vi var her for noen år siden. Hun er dreven, kjapp og profesjonell – om enn noe forretningsmessig. Denne kvelden har hun selskap av en nyansatt spansk mann. Det han ikke har av rutine, tar han igjen på sjarm.

Ettersom kveldsmørket siger på, fylles bordene rundt oss. Om det skyldes mer arbeid for servitørene eller kø på kjøkkenet, vet vi ikke, men plutselig tar det lang tid å få avsluttet måltidet. Vel må en sjokoladefondant være nystekt, men den tar ti minutter i ovnen – ikke 30.

Men skitt la gå, det er fint å sitte her og se på folk og drikke vin, litt som å være på besøk hos en venn du nesten hadde glemt.