Delicatessen Aker brygge er best på klassikerne

– I Tyrkia sier vi at selv om det er mora di som kommer opp av havet, bør du spise det.

Pappa refererer til at mat fra havet, sjømat om du vil, nesten alltid er godt. Vi slurper i oss spicy vongole-skjell og nikker bekreftende.

Men så smaker vi på blekksprut og klippfisk.

Menyen er som en tapasmeny bør være – side på side med småretter. Her er både klassikere som spanske kjøttboller og mer innovative retter som hummus med «olivenjord». Delicatessen-filialen på Aker brygge har også en ukens tapas.

– Hva koster det?

Prisene er ikke å finne på menyen. Litt rart. Det er ikke alle forunt å ikke tenke på sluttsummen.

Ukens tapas er en røkt blekksprut med appelsinperler og en béchamelsaus med persille. De små gelékulene med appelsin har en kornete tekstur og mangler friskhet. Det kan virke som at de kun er der for syns skyld. Blekkspruten er fint stekt, og det er bra at sausen er under, slik at man selv kan velge hvilken smak som skal dominere.

Grillet klippfisk har litt av det samme problemet som blekkspruten. Tilbehøret fungerer ikke. Vi har fått både biter av rødbete og en rødbetpuré. Sistnevnte er altfor søt og overdøver smaken av ingrediensen som egentlig skal skinne her. For klippfisken er både salt og saftig. Jo da, søtt komplementerer vanligvis salt godt, men komplementering er nøkkelordet. Ikke overdøving, som er tilfellet her.

Høydepunktet fra havet er altså noen små, delikate vongoleskjell. De er dampet og serveres med en kremet, sterk saus med blant annet tomat, chili og paprika. En øl og en skål med disse er jo egentlig alt man trenger.

Apropos pappa. Pappa laget alltid de beste skivene til frokost. Til og med en enkel skive med Bremykt og Norvegia fikk han til å smake nydelig. I voksen alder fant jeg ut hva hemmeligheten var: Han bruker nok pålegg.

Han peiser på med smør helt til hver kvadratmillimeter av brødflaten er dekket. Ganske enkelt, skulle man tro.

Delicatessen fikk nok ikke memoet. Fyllet på deres bikini, altså trekantet sandwich med ost, spekeskinke og trøffelpaste, dekker bare den ene vinkelen. Det betyr at en av fire biter er smakfull, resten er tørt brød.

Vi trives i de store, populære lokalene og konstaterer at tapas-tiden ikke er forbi. De enkleste rettene er best. Patatas bravas er en klassiker med friterte poteter toppet med majones og en enkel salsa. Dette kan de.

Friterte artisjokkhjerter dyppes i en fyldig majones med soltørket tomat. Artisjokkene er deilig sprø, men her skulle vi gjerne hatt en frisk dipp til.

Friskhet får vi fra retten med aspargesbønner og sitronolje. Bønnene er hakket underkokt, noe som hindrer sitronoljen i å trenge inn.

Ingen av rettene får oss til å rope hurra, men flere får anerkjennende nikk rundt bordet. Grillet ytrefilet er en av dem. Den er litt for godt stekt, men fortsatt mør. Shimeji- og enokisopp tilfører både en litt nøttaktig smak og tekstur, mens piquillo-majonesen er rund og søtlig.

Kveldens høydepunkt er en av dessertene. Vi har gått for en sjokoladefondant og en crema catalana på deling. Det blir kamp om den siste biten. Den katalanske karamellpuddingen er en jevn og glatt krem med et hint av appelsin. Det brente sukkeret på toppen knaser lett. Her er det nytelse i hver munnfull.

Også sjokoladefondanten er en fornøyelse. Den smaker av mørk sjokolade og er bakt til perfeksjon. Litt stekt deig, mest flytende sjokolade.

Delicatessen på Aker brygge er stedet for både tradisjonell og moderne tapas. Men de moderne variantene sitter ikke helt.