Nasjonalromantisk i asfaltjungelen

– Hva var favoritten?

Servitøren snakker med nabobordet. Vi har akkurat kommet. De skal dra.

Jeg overhører (les: tyvlytter) at skreien var kveldens vinner for det unge paret.

Mon tro hva som blir vår favoritt. Det skal vise seg at det blir et vanskelig spørsmål å besvare.

Vi er midt i høybyggland. Likevel føles det lunt og koselig på Vaaghals, som holder til i de to nederste etasjene i en av Barcode-blokkene.

Vi får et bord i andre etasje. Det betyr at vi kan se mot fjorden gjennom store vinduer. Utsikten er like spennende i første etasje, for der er det utsikt til kjøkkenet der kokkene tilbereder de mange rettene på menyen.

Ja, for velger man den store smaksmenyen deres Vaaghalskifte får man åtte serveringer, men i praksis mange flere retter enn det.

I kveld er vi sultne. Vi går for full pakke.

Med et navn som Vaaghals, høres det ut som at kokkene er vågale i sine valg på kjøkkenet. Men slik er det ikke. Det er norsk tradisjonsmat som feires her. Og for en fest det er.

Først ut er tre typer brød, verdens rauseste haug med skiver av hjemmelaget bogskinke, pisket rømme fra Røros, kyllingleverpaté fra Holte gård og en kremet suppe på potet og sellerirot.

Pateen smelter som gelato på tungen. Den krispe hvitvinen Grüner Veltliner Freiheit fra Nidl hjelper til å rense opp.

– Det er jo hit man bør ta med utenlandske gjester som vil ha en smak av Norge!

Både jeg og bordvennen jobber hardt med å begrense inntaket av brød og alle nyansene av deilig fett. Det venter jo tross alt seks retter til.

Neste rett er en lun mandelpotetmuffins, som vi oppdager er skjør og krever kniv og gaffel. Fritert løk og reinsdyrkjøtt gir retten tekstur. Eggekrem og løkkrem binder det hele sammen. Sideren Humlepung rosé fra Aga smaker brus. Den skal passe bra til maten, mener servitøren, men jeg synes ikke den blir særlig mye mer spennende med fast føde til.

Nabobordets favoritt står for tur. Konfitert skrei er navnet på retten, men den er mye mer enn det. Vi får blåskjell, reker og en perfekt balansert skalldyrsaus med dill. Den er fyldig og kraftig, men ikke for tung.

Fisken har også fått følge av broccolini og erter. Og to små skreikaker som føles som marsmellows i munnen. I glasset en fyldig, men frisk chardonnay fra Burgund.

– Dette var godt, sier Lofotens sønn som jeg har dratt med meg på middag.

Vi begynner å bli ganske mette, men ennå gjenstår to salte retter og dessert.

I glasset har vi fått en mineralsk og frisk hvitvin fra Portugal, Dao Quinta de Saes 2017. På tallerkenen en lun og søt pannestekt skive sellerirot. Beinmargsmajonesen ved siden av er god, men forsvinner litt ved siden av selleriroten.

Syltede skiver av sellerirot kunne gjerne vært enda litt mer syrlig. Men alt i alt er det en deilig rett og en fin overgang fra sjømaten til kveldens kjøttrett.

Vi får to tallerkener som vi skal dele. Den ene inneholder jordskokkstuing med estragon og friterte jordskokkskiver. Den andre har en bit der de har satt sammen oksekjake- og oksehale-biter, stekt løk, syltede gulbeter. En bitte liten gryte inneholder oksekjakesaus.

Jordskokkstuingen er en slags feiring av jordskokken. Den er søt, salt og nøttaktig. Sausen har også sødme. Den er av typen man vil spise med skje. Den har en dyp kjøttsmak og er passe syrlig til den fete jordskokken.

Kjøttet er dessverre rettens minst vellykkede komponent. Det er litt seig.

Mettheten er total, men dessert må det bli. Melkesjokolademousse, pærepuré, hasselnøttkake med bringebærsaus og rømmeis. Dette er egentlig tre desserter. Heldigvis passer de perfekt sammen.

Å nei, det er visst mer. Servitøren vår bærer det som ser ut som en liten skattkiste mot oss. Og på mange måter så er det nettopp det han gjør. Inni er det sveler, brunostkrem, madeleinekjeks (små franske kjeks formet som skjell) og mørk sjokoladepraliner.

Jeg tror jeg et øyeblikk får blå og rufsete pels. Jeg er kakemonsteret, og jeg er lykkelig.

Et perfekt punktum på et nesten perfekt måltid.

– Hva var favoritten?

Nå er det vår tur til å svare.

Vi vil egentlig svare skreien, vi også. Men man må jo skille seg litt ut. Jeg trekker frem en annen favoritt i tillegg: Starten på måltidet. Hjemmelaget svinebogskinke, brioche, kyllinglever og suppe. Et førsteinntrykk som viste seg å være en pekepinn på resten av festen.