Perfekt uperfekt nabolagsbistro

Kveldens destinasjon ligger klemt mellom de to kinobyggene i Neumannsgate. Lola er delt over mellom to etasjer. En moderne bistro oppe, selskapslokalet Luna i kjelleren. Vi sitter oppe, rett ved kjøkkenet. Det er onsdag kveld, men masse liv.

Vi ankommer som en virvelvind. Vi er mange rundt bordet denne kvelden. Servitøren har likevel både ro og stålkontroll. Vi kan velge mellom enkeltretter, men gjør det lett og går for smaksmenyen. Den består av fem deleretter til 850 kroner.

Det skal vise seg at dette blir en av årets rauseste menyer. Om et par timer skal vi rulle ut.

– Det lukter ferie!

Med iver drar bordvennen grillet iberico av et grillspyd og dypper det i eplesaus. Hvert spyd byr på både perfekte og uperfekte biter av svinekjøtt. De perfekte bitene har en herlig fettrand som er grillet til et nivå der de først oppleves som sprø svor, men som smelter idet de treffer tungen. Nydelig.

Noen av bitene i midten er for kalde, og eplesausen er noe tam. Men vi tenker at starten på det som skal bli en dødssynd av et måltid, lover godt.

Lola åpnet dørene våren 2022. De beskriver seg som nabolagsbistro, men hit er det bare å valfarte fra andre kriker og kroker av byen også.

Vinlisten er spennende, med flere små produsenter som har en naturlig tilnærming til vinlaging. Vi velger flasker fremfor vinpakke denne kvelden. Det blir både en frisk chenin blanc fra Anjou i Loire og en mer fyldig chardonnay fra Mâcon i Burgund, begge greit priset mellom 2,7 og 3,7 ganger prisen på Polet.

Den første av to brosmeretter er her. Sitrusmarinerte skiver av brosme med ajo blanco og fennikelsalat viser seg å være en nydelig tanke, men gjennomføringen er skuffende.

Mandelkremen er fyldig og nøttete, men kornete. Det er også for lite eller ingen sitrus eller salt til å løfte fennikelsalaten, som tar stor plass på toppen av retten. Dette kunne vært en perfekt servering, men ender dessverre i ubalanse.

Tartaren er den siste av de tre forrettene. Jeg elsker at vi får sprø og salt chips til! Og sprøheten er helt prekær, for her er kjøttet blitt malt såpass fint at det har mistet konsistens og egenart. Kjøttets umami forsvinner også, og den konfiterte eggekremen som omgir hver minste kjøttbit, tar over.

Samtidig er dette en av kveldens mest minneverdige retter. Det er takket være en herlig syrlig og lett bitter endivesalat som sammen med chipsen høyner opplevelsen. Alene får salaten deg til å skjære sitrongrimaser, men sammen med den kremete tartaren blir det deilig. Rettens balanse skapes i munnen.

Hovedretten er kveldens andre servering med brosme. Denne gangen er den stekt. Enorm er et ord som fint beskriver størrelsen på fiskestykkene. På dette tidspunktet er vi egentlig mette, men det gjenstår altså et berg av mat.

Brosmen er nydelig varmebehandlet og kommer med både et sprøtt ytre lag og et saftig, lubbent indre. En fyldig og fint krydret sellerirotkrem er godt tilbehør, men nå sprekker vi snart.

Nei, det er hverken utukt eller vrede på Lola. Det er fråtseri.

Og det er visst bare å bite tennene sammen – det vil si gape opp. For mens «enorm» beskriver størrelsen på brosmen, er desserten vulgært stor.

Men herregud for et punktum. Dette er en fest for alle oss som er svake for sjokolade, og spesielt melkesjokolade. En sprø og smørsmakende paibunn er toppet med silkemyk melkesjokoladekrem med karamelliserte plommebiter som tilfører noe friskt. Paistykkene er store. Altfor store. Men la gå!

På Lola er menyen kul og leken, men det er gjennomgående at noe mangler ved rettene. Enten er det for mye av noe, eller så er det lite.

Samtidig er det lite her å grine over. Det er liv, rause porsjoner, kule kombinasjoner. Rett og slett perfekt uperfekt.