Maten er bra, men Lysverket er ingen Michelin-stjerne verdig

Skal vi begynne med det beste?

Ja, har du ikke vært på Lysverket i Bergen tidligere, er stedet en åpenbaring. Midt i Kunstmuseet KODE har restauranten holdt det gående siden 2013, startet av kokken Christopher Haatuft. Åtte år senere fikk Lysverket en Michelin-stjerne.

Det lekre lokalet er verdt en stjerne alene. Store vinduer mot Lille Lungegårdsvannet, kult design og moderne bilder på veggene.

Det er stappfullt denne kvelden, og stemningen er elektrisk. Her senker man skuldrene og slapper av. Mye er gjort riktig. Det er mindre tertefint enn hos mange Michelin-restauranter i Oslo, hvor man føler man må hviske i lokalet.

Men alt er ikke helt som det skal denne kvelden. Lysverket er i utakt fra starten. Et glass Diebolt-Vallois Blanc de Blancs Brut champagne og en klut til å vaske hendene med kommer kjapt, men etter det stopper det opp. Ingen meny eller noe å spise på 30 minutter.

Til slutt spør vi en av servitørene, som kjapt kommer med den innholdsrike menyen. Her skiller Lysverket seg ut fra flere andre stjernerestauranter. De har en fire- og en åtterettersmeny, men også klassisk à la carte. Det vil si at gjestene kan ta seg en hovedrett og en dessert på en av byens beste spisesteder. Det er prisverdig.

Vi går for den største menyen til 2199 kroner med en tilhørende vinpakke til 1850 kroner.

Mange andre stjernerestauranter serverer små appetittvekkere når man ankommer, men her kjører de på med første rett. Salaten er plukket fra «Mattak», bærekraftige, grønne tak som kjøkkensjef Haatuft har vært blant initiativtagerne til. Salaten er noe bitter og består av spiselige blomster, urter, syltet rabarbra (som det burde vært mye mer av), og en urtesaus på toppen med sting fra chiliolje. En ren og enkel rett med mange gode smaker.

Sommelieren har skjenket Sancerre Domaine Vacheron 2025 i glassene, og de grønne tonene i vinen glir elegant sammen med maten.

Deretter er det agurksalat, østersemulsjon og agurkgranité. En gøy rett med ulike teksturer og temperaturer som smelter fint sammen. Den noe kremete østersen har en sødmefull og lett mineralsk smak og passer godt til agurken. Syltet jalapeño tilfører syre og friskhet, og retten ser innbydende ut. En enkel Dönnhoff 2024 Riseling Trocken har florale toner og fin mineralitet til retten.

Så var det dette med timingen. Den sitter ikke. En ting er å glemme bordet i starten, men heller ikke vinserveringene kommer når de skal. Det er greit at maten kommer uten vin én gang, men i kveld skjer det tre ganger til. Når varm mat først står på bordet, trenger vi heller ikke en forelesning om jordsmonnsforholdene og detaljer om vinmakeren. Da blir maten kald.

Det er også fint å informere om hvorvidt vinen hører til en eller to retter, slik at man ikke blir sittende med tomme glass når maten kommer. Tilbud om påfyll får vi nemlig ikke.

Til tross for dette, er det flere høydepunkter å vise til.

En av kveldens beste retter er en pannegrillet brosme, som er både fast og saftig. Du skal være bra stødig i engelsk for å forstå en del av presentasjonene vi får, men smakene er det ingenting å si noe på.

Fisken er pent krydret, og miksen med grillet kål er særs vellykket. Den sødmefulle kålen har fin grillsmak, og Dom. Rougeot Bourgogne Aligote Les Plumes 2023 har friskheten og fylden til å matche den gode smørsausen med blomstrete duft fra hylleblomst. Det er også deilig med kjernemelkkjeks ved siden av, servert med både urtesmør og chilipaste.

Grillede kamskjell er også en nydelig rett. Her får de sødmefulle bitene skinne sammen med grillede erter, syrlige og søtlige sennepsfrø og irrgrønn dillolje med lett peprede preg. En elegant servering og fin variasjon i tilbehøret i de ulike serveringene.

En smakfull kombo av tomater og kirsebær oppå en bit surdeigstoast er neste servering. Her er det både fermenterte og friske kirsebær, samt juice laget på kirsebær, alt sammen blandet med tomatsyltetøy og grillede tomater. Søtlig løksmak fra en vinaigrette, små biter av fet og mild lardo, umamitoner fra misokrem og et hint av oregano. En perfekt balanse mellom salt, syre og sødme.

Her imponerer kjøkkenet.

Vi får ikke noe vin til denne retten, men det viser seg å være en forglemmelse. Vi er nesten ferdig når de heller vin i glassene. Igjen: Dette er svakt til en Michelin-restaurant å være. I tillegg er vinpakken stivt priset til rundt femgangen av prisen på Vinmonopolet.

Neste rett er indrefilet av okse penslet med svart hvitløk som tilfører fin sødme til det salte. Ferske kantareller og kantarellpuré gir peprede innslag og fine umamitoner. En krukke med konsentrert kraft laget på oksehale og vietnamesisk phở-buljong gir dybde og mer umami til serveringen.

En vellykket rett toppet av Pax Mahle Alder Springs Vineyard Syrah 2021, som med sine peprede kryddertoner går perfekt sammen med maten.

Her skinner Lysverket!

Det samme gjelder den første desserten: Plommer på tre ulike måter. Dehydrerte, fermenterte og ferske plommer. De fermenterte gir litt saltpreg til de søte variantene, og kardemomme-isen med noe smak av mynte er vellykket. Det er også med pepperrot i retten, men den blir noe borte i smaksbildet.

Aller siste rett er derimot skuffende. En litt kvalmende og søtladen dessert med vaniljeiskrem og marinerte bær. Den er ikke spesielt pent presentert, den er for ubalansert og

pekannøtt-financieren

ved siden av er tørr. Denne burde ikke vært sendt ut fra kjøkkenet på en stjernerestaurant.

Lysverket leverer mange gode matopplevelser i et kult og stemningsfullt lokale, der servicen dessverre er for ujevn til at de fortjener Michelin-stjerne neste år. For 9000 kroner (for to personer) forventer vi bedre.