En helt sensasjonell skuespillerdebut

Vi har sett oppløsningen av Tysklands naziregime på film en rekke ganger, kanskje mest definitivt i «Untergang». Men en nærgående skildring av barnets opplevelser av det tilhører sjeldenhetene.

Filmer som «Blikktrommen» og «Jojo Rabbit» anvender barn mer som retoriske instrumenter enn realistiske karakterer som forsøker å orientere seg i krigståken. Derfor er denne stemningsfulle filmen om en 12-årings krigsopplevelser på den vesle øya Amrum nær Nordsjøen et velkomment tilskudd.

Den er basert på barndomsminnene til forfatter Hark Bohm, som nylig døde. Regien er litt overraskende ved Fatih Akin – en tysk-tyrkisk filmskaper mest kjent for sine energiske samtidsskildringer.

Fordelen med å flytte et krigsdrama til en avgrenset øy er at den kan omfatte en hel verden, slik hovedpersonen Nanning (Jasper Billerbeck) kjenner den. Amrum er fortsatt styrt av nazistene våren 1945, men ryktene går om at det tredje riket holder på å krakelere.

Nanning får en korreks av moren da han gjenforteller ryktene. Hele hennes tilværelse er basert på alliansen med nazistene – ja, selvbildet hennes synes gjennomsyret av det. Selv da man på radio formidler nyheten om at føreren har tatt sitt eget liv, nekter hun å innse at det er over.

Faren, en lokal og ledende nazist, befinner seg ved fronten. Det er Nanning som må være den sterke i familien. Men han blir forvirret av morens depresjon og insistering på at alt er som før. Ja, mer enn noen gang må de late som at alt er som før.

I en rørende manøver, som også er utslag av desperasjon, bestemmer han seg for å gi moren en oppløftende gave. Hun sier hun mest av alt savner loff med honning på. Det er helt enkelt hva filmen på utsiden handler om – en 12-åring som saumfarer øya for å skaffe loff og honning til moren. Men det er heller ikke så lite, viser det seg.

Som i iransk barnefilm, for eksempel «Hvor er min venns hus?» (1987), må hovedpersonen manøvrere seg gjennom lokalsamfunnets intrikate og forvirrende voksenverden. Nanning må forhandle med en baker uten mel, en motvillig birøkter og en fisker som kan avsløre hemmeligheter om Nannings egen familie.

Han innser at lokalsamfunnet ser frem til befrielsen, og han begynner å ane at hans egen families offisielle historie er basert på like mye løgn som myten om den uovervinnelige føreren. Dette er ikke noe han selv konstaterer over natten, men vi kan fornemme det gjennom Billerbecks sensitive rolletolkning.

Til å være en hovedrolle har ikke Billerbeck så mange replikker, og dette er hans første film. Men hans uttrykksfulle blikk er som skapt for filmen.

Han ser på verden med barnets forvirrende logikk, men også en voksende erkjennelse han fortsatt ikke er bevisst. Hvordan går du videre når din egen familie bryter sammen? Når det tilsynelatende enkle livet på øya blir svimlende komplekst?

Dette er en film Fatih Akin ikke var ment å lage. Men da den nevnte Hark Bohm gikk bort, måtte han ta over. Derfor er det heller ikke en typisk Akin-film. Den har sine små feil og lyter, blant annet en overflødig slutt. Men den har også en råsterk kvinnelig trio av biroller rundt hovedrollen: Diane Kruger, Laura Tonke og Lisa Hameister.

Tematikken kan minne om både «Untergang» og «Det hvite båndet», men den fikk meg også til å tenke på Anders Hegers beskrivelse av det tyske sivile samfunnet under kollapsen i 1945 i boken «Wanda». Her beveger vi oss imidlertid ikke gjennom synlige ruiner av krigen. Fotograf Karl Lindelaub gjenskaper øya som både et atmosfærisk paradis og et værhardt stykke jord med et bedragersk tidevann. Selv det høyreiste naziflagget må gi etter for vindene her.