Finstua overbeviser

Vinden og snøen pisker i ansiktet til de få turistene som har våget seg opp på byens tak for en spasertur og Frognerseterens berømte eplekake.

Inn til venstre, der restaurant Finstua kan by på et flott panorama når solen skinner, er det kun to andre bord som er opptatt. Vi har spritet hendene, blitt ført til bords av servitøren og tatt av oss munnbindet idet vannglassene fylles opp og menyene deles ut.

Spisekartet på Finstua endres etter årstidene og har et tydelig fokus på norske råvarer: Stekt og gravet laks, torsk, breiflabb og vilt som elg, hjort og rein i ulike varianter. Denne dagen står blant annet jordskokksuppe på menyen, noe Bordvenninnen merker seg.

– Den vil jeg prøve!

Til hovedrett velger hun breiflabb, mens jeg begynner med «havets delikatesser» før reinsdyrfilet.

Jordskokksuppen kommer i en kaffekopp m trøffelskum. Ved siden av ligger grillet kamskjell oppå en klatt jordskokkpure. Suppen er kremet, proppfull av smak. Jordskokkpureen og kamskjellet er et søtt kontrapunkt til suppen.

Havets delikatesser lever opp til navnet, og er betydelig mer spennende enn hva mange andre steder kan tilby. En fritert risotto- og skalldyrbolle serveres med safranaioli og en tomat- og paprikasaus. Så følger en skje med salt, bakt klippfisk og til slutt små biter blekksprut på et tynt kjeks-skjell. Til sammen utgjør de tre tydelige smaker som utfyller hverandre og vekker appetitten.

Bordvenninnes pannestekte breiflabb er surret inn i sideflesk. Under er en kremet mandelpotetpure og sautert grønnkål, og småtomater. Fisken er perfekt tilberedt, og en persille- og hvitløksdressing spisser smaksbildet.

– Grønnkålen og tomatene gir pureen spenst, mener hun, og sender en gaffel over bordet. Fisken er nydelig, og flesket strammer opp retten.

Mitt reinsdyr er også en innertier: Et stort stykke rosastekt filet har følge av skogssoppragu i en terteskål. Stekte mandelpoteter og bakt fiken gir sødme mens den fyldige, rødbrune sausen hever viltsmaken.

– Soppterten minner om middagene hjemme hos bestemor, der man ofte fikk tilbehør i terteskjell, sier Bordvenninnen. – Men her tar de en tradisjonell servering til et annet nivå.

Dessertmenyen byr på Frognerseterens mest tradisjonsrike og sagnomsuste bakverk: eplekaken.

– Den var visst i fare for å forsvinne for en del år siden, men da satte stamgjestene foten ned, sier Bordvenninnen. Hun har ikke kunnet la være å prøve årets «årgang», og blir positivt overrasket når det viser seg at dessertutgaven ikke er så stor at man risikerer å måtte gå fra halvspist kake. Friske bær løfter avslutningen.

Jeg har gått for Bavaroise av høstpære, som kommer i flere utgaver: Her er den på kjeksbunn og en kremet masse med et hint av kanel, og i tynne skiver med en touch ingefær. Smakssammensetningen er både spennende og oppfriskende. Siden det ikke er mulig med avec, dropper vi kaffen, betaler regningen og går ut i regnet.

– Sist vi var her, var ikke maten verd prisen, men nå har kjøkkenet løftet seg flere hakk, sier Bordvenninnen. – Selv om prisnivået ennå er i høyeste laget. Men man betaler vel for utsikten. Frognerseteren er uansett et godt sted å være til uværet gir seg, enten man er i kafeen eller i Finstua, avslutter hun.