Dasking og betroelser i badstuen

Anna Hints film går sin seiersgang på filmfestivaler, og det antydes at den også kan komme til å nå langt i Oscar-løpet som spisser seg til i de kommende månedene.

Det gjenstår naturligvis å se, men det er ingen tvil om at dette er en på samme tid myk, hard og ganske fantastisk original film.

I det sørøstlige Estland holdes fortsatt røykbadstuetradisjonen i live.

Røykbadstuer fra dette området står på Unescos verdensarvliste. Disse er en kombinasjon av badstue og røykeri. Ut ifra filmen virker det som om samme ovn varmer opp hele det vesle bygget, og at røyken får sive fritt ut i rommet hvor det henger kjøtt til tørk, mens man lauger seg og tar badstu i den andre delen.

Inne i varmen oppstår fellesskap. Antagelig mellom mennesker av ulike kjønn, men Hint konsentrerer seg om en gruppe kvinner som befinner seg sånn cirka midt i livet. Det er kropp og ansikter og hår. Ofte helt tett på. Og det er vann og svette, latter og tårer. Det pustes og skrubbes og gnis og daskes og vaskes.

Man fornemmer en kobling til noe urgammelt som har overlevd i form av besvergelser og ritualer.

«Vær sterk!» messer de. «Vi svetter ut smerten!». «Vi svetter ut frykten!». De gnir seg inn med salt og dasker og stryker hverandre med løvrike kvaster som de har samlet og bundet sammen etter gammel oppskrift.

En gris hugges opp og henges i taket for røyking, hvorpå den skjæres opp og spises. En baby får smake og vil ha mer. Det spilles trekkspill, og det tisses i buskene. Vintertids bader de i et hull i isen. Om sommeren ser det hele ut som en av de gamle Timotei-reklamene, hvor blondt, langt hår vaskes blant høyt gress i løvskog.

Men aller mest snakkes det. Kvinnene forteller om livene sine. Kamera hviler ofte på noen andre enn den som snakker. De ler av kjærester og ekser. En av dem innrømmer at hun først ikke skjønte hva dick picks var og lenge trodde det var en ny app.

De forteller om kroppsskam og seksualitet og aborter. En av dem forteller om at hun ikke skjønte hun var lesbisk før hun plutselig forelsket seg i en lagvenninne. Hun måtte gjøre det slutt med typen sin, men klarte ikke å si det som det var. Hun fant på en unnskyldning om at hun syntes han var for feminin. De andre ler godt av det.

Det fortelles også om en grov voldtekt som etterpå ble avfeid som et påfunn for å gjøre seg interessant. Her er det mange sår på sjelene, men fellesskapet er stort og inkluderende. Røykbadstuen er et frirom fra alt det som er utenfor.

Av og til dukker det opp en eldre kvinne som filmes sløret og snakker om erfaringer fra eldre tid. Sovjet-tiden lurer i bakgrunnen. Det er mange tunge episoder. Men dette er livet. Sånn er det. Og sånn har det vært. Og sånn snakker vi om det.

«Smoke Sauna Sisterhood» får meg til å tenke på det jeg syns er det beste med film og litteratur. Man kommer inn i andres liv. Alle som ikke er oss selv. Og som vi stort sett ikke vet noe om.

Plutselig åpner det seg dører og man får innblikk i noe man ikke tidligere har vært klar over. Det er en rikdom. Det er også en rikdom å ane forbindelsene tilbake i tid. Dette er folklore, men i dag. Det er middelalder og nåtid om hverandre.

Underveis lurer jeg på graden av iscenesettelse. Alle disse historiene kommer neppe på løpende bånd av seg selv. Man aner et element av tilrettelegging som noen ganger går på tvers av den opplevde spontaniteten.

Ikke at det egentlig er et problem. Følelsene, vennskapene og nærheten er uansett ekte nok. Men jeg ble nysgjerrig på prosessen. Hva har Anne Hint bedt om? Hvordan har hun gått frem?

Uansett er dette en unik dokumentarfilm som mange vil ha glede av å se.