God norsk regi på saftig britisk skandale

Glem Pamela og Tommys famøse sexvideo. Stryk all skittentøyvask om skilsmissen til Kanye West og Kim Kardashian. Det er en ny sjefskandale i strømmebyen.

Den er veldig britisk. Dramaet er saftigere enn alle vår tids nevnte kjendiser byr på.

«Ein britisk skandale» handler om Argyle vs. Argyle. Rettssaken mellom Margaret Campbell og Ian Campbell – hertuginnen og hertugen av Argyll – ble en tabloidsensasjon i 1963. Elitene hadde lenge sladret internt om det turbulente ekteskapet. Nå fikk verden vite. Detaljer lekket ut.

Han påsto hun hadde hatt 88 elskere. Hun sa han hadde et forhold til hennes stemor. Han svindlet hennes familie for formuer. Han hadde polaroidfoto av hertuginnen som ga oralsex til en annen mann.

For første gang – og langt fra siste – ble en kvinne dratt gjennom pressens gjørmebad for sexlivet sitt. Margaret Campbell ble slut shamed. Ekteparet hadde vært et yndet mål for fotografer som dekket Londons overklasse. Nå skulle hun rives ned fra glamtronen.

«Ein britisk skandale» er skrevet av Sarah Phelps. Norske Anne Sewitsky har regien. Sammen har de tatt tydelige valg når historien lages. Etter en kjapp in medias res fra rettssaken går «Ein britisk skandale» tilbake til starten.

Nyskilte Margarets forelskelse i gifte Ian skjer kjapt. Det hele går så raskt at det blir medium troverdig. Vi rekker ikke å føle noe for karakterene før de har dampende sex i alle rom de finner.

Hun erklærer seg selv som både glad i sex og god på det. Han er sjarmerende, rik førsteelsker i noen minutter før han avslører seg som en alkoholisert, voldelig sosiopat av en fattiglus. Hun elsker uansett ham. Han elsker hennes penger. På en ytterst svak forskaling bygger de opp et slags liv sammen.

Det er vanskelig å piske opp mye sympati for noen av dem i starten. Det tar serien igjen til gagns. Margarets standhaftige kamp for egen verdighet og mot hans parasittiske virksomhet blir et ibsensk drama. Serien er klart best når de to er sammen, selv om de gode dagene raskt viker for de onde. Da skildrer Phelps og Sewitsky hvordan psykisk kontroll og fysisk makt kan ta grep på et forhold. Dette er definitivt ikke de fjærlette vittighetene vi er vant til fra «Downton Abbey».

Seriens intense fokus på de to hovedkarakterene løfter dramaet. Paul Bettany er kanskje mest kjent for et ungt publikum som J.A.R.V.I.S. og Vision i den intergalaktiske fortellingen om «The Avengers». Her spiller han britisk overklassemonster så det rister i slottets grunnmurer.

Claire Foy – elegant ornamentert med Margarets varemerke, treraders perlesmykke – viser seg igjen som en av de beste skuespillerne av sin generasjon. Vi så det da hun gestaltet en ung dronning Elizabeth i de første sesongene av «The crown». Her er hun like god.

Fokuset på de to hovedpersonene fører også til en svakhet. Serien sier minimalt om tiden den utspiller seg i. Det kompenseres med en frekk 60-tallsintro som kunne vært hentet fra «Helgenen». Åpningsvignetten fungerer som et frekt tidsvitne av stemning, sammen med de smarte musikkvalgene som dukker opp hver gang Margaret drar på bar med rike venner.

Regissør Anne Sewitsky har enorme kvaliteter å jobbe med i Claire Foy og Paul Bettany. Dette utnytter hun maksimalt. De intime scenene mellom de to er nydelig planlagt og spilt ut. Her henter serien ut alt sitt dramatiske overskudd.

Etter hvert som vi blir kjent med de to karakterene, forstår man hvordan Margaret kan si «I think we can make it work between us» etter han for første gang har gjort psykisk terror om til fysisk vold.

For det er her «Ein britisk skandale» har noe å si, i skildringen av et voldelig og mislykket forhold. Hvor langt er han villig til å gå for å knuse henne? Hvor langt er hun villig til å strekke seg for å beholde illusjonen hun forelsket seg i?

Serien tar dessverre aldri muligheten til å bruke historien til å fortelle noe om den hensynsløse organismen britisk presse kan være. Historien om jakten på Diana begynte jo tross alt her. Med ryktene om et kompromitterende polaroidfoto av en hertuginne og en mann vi aldri ser hodet på.

På tampen brukes en litt for tydelig monolog fra en overklassevenninne til å utbasunere at Margaret er en klassesviker. Dommeren i saken får sin harmdirrende moraltale, og det er stort sett det «Ein britisk skandale» byr på av samtidens puritanske storm. For en gangs skyld tørster jeg etter at en serie skal få flere episoder til å fleske ut i alle retninger.

Brytningstider er gull for TV-drama. Se bare på «Lykkeland» og «Downton Abbey», hvor industrielle omveltninger kastet familier ut i nye tider. Derfor er det ikke så rart at «Downton Abbey»-skaper Julian Fellowes kopierer oppskriften når han drar over Atlanterhavet. «The Gilded Age» er lagt til New York 1883, byens gylne tid.

Byens ekspansjon fra nedre Manhattan til Central Park er i gang. Nyrike forretningsmenn slår seg ned på Fifth Avenue. «The Gilded Age» har tross likhetene ingen problemer med å holde på seeren. Serien veksler mellom stormende drama og lettbent komedie. Tragisk selvmord følges opp av en komisk hundeforsvinningssak. «The Gilded Age» er forutsigbar og lettbent, men også fantastisk underholdning

Den fjerde sesongen av Netflix’ rojale storserie «The crown» er nesten prikkfri. Serien har tidligere vært et kostymedrama fra en tid mange husker, men som virker svunnen. Nå som serien er kommet til 80-tallet, har flere historietråder innflytelse også på dagens nyhetsbilde. Det gir «The crown» et litt skitnere preg.

Dette gjør den også mer personlig. Det hintes om Prins Andrews begeistring for unge kvinners omgang med perverterte gamle menn, og dronningens forhold til sine fire barn – Charles, Anne, Andrew, Edward – blir viet en hel episode. Best av dem alle er likevel Gillian Anderson som Margaret Thatcher. Gillian Anderson forsvinner inn i mimikk, frisyre og monologer som Helen Mirren på en god dag. Dette bidrar til at forholdet mellom Thatcher, dronningen og det engelske folk bærer hele sesongen.