Restaurantanmeldelse: Noe helt annet enn fredagstacoen

– Oi! Husker du sist gang vi var her? Da knuste jeg deg i biljard. Flere ganger på rad, skryter spisefølget, med sin utrolig dårlig hukommelse ...

Jo, ganske riktig. I andre etasje i Bernt Ankers gate holdt den uformelle og kule biljardsjappa Rendezvous Bar &Biljard til. Nå står bare baren igjen i midten av den mexicanske restauranten La Mayor.

La Mayor er en del av restaurantgruppen The Core, som i tillegg består av Way Down South, Vaquera Verde og Gressholmen kro. The Night Pig er lagt ned. Spisestedet er en moderne mexicansk fusionrestaurant med en blanding av norske og mexicanske smaker.

– Du tar ikke med kompisen i rullestol hit, sier spisefølget.

Vi har labbet opp en trapp i en nitrist oppgang og åpnet dørene til La Mayor. Deretter må du gå noen trinn ned til spisestedet, hvor vi får plass like ved kjøkkenet. Det er ofte stas med åpne kjøkkenløsninger, men det noe rotete kjøkkenet løfter ikke spiseopplevelsen. Servitøren legger bestikk fra oppvaskmaskinen inn i en skuff og ut på flere bord i lokalet, men slike ting hadde vært hyggeligere om man hadde gjort før vi kom.

Vi har valgt en seksretters meny i forkant, men her er også mulighet til å plukke enkeltretter. Nettsiden er ikke helt oppdatert. Der opplyser de om gamle menyer og en julemeny. Det står heller ikke noe om seksretteren til 895 kroner som vi har bestilt.

Den hyggelige servitøren forteller at den består av de fem rettene fra nettsiden, samt en quesadilla. Mange synes sikkert dette er dyrt for mexicansk mat, men vi gleder oss stort til forhåpentlig ambisiøs, mexicansk kokkekunst.

– Litt usikker på kaktusen, men resten av den lille snacksen er god, mener spisefølget. Før de seks rettene har vi fått en liten, sprø tostada med krabbeemolusjon og rognkjeksrogn på toppen.

En smaksrik munnfull, men den anonyme, litt harde kaktusbiten i midten bedrer ikke smaken. Så går det kjapt med serveringene. Første rett ut er en ceviche på kamskjell.

– En raus porsjon kamskjell. Spennende, søt og syrlig, men samtidig en veldig mild rett.

Kamskjellene har en fin konsistens, men smaken forsvinner i den gode blandingen av sursøt pasjonsfrukt, sitrus og klementin. Selve cevicebehandlingen av kamskjellet er på den snille siden, for syren har ikke «kokt» dem særlig mye. Det er godt med masse sprø pistasienøtter og en dæsj mynteolje. Arbol chili er en fin variant å bruke i denne serveringen. Du kjenner den så vidt i etterkant, uten at den stjeler smaksinntrykket.

Til retten serveres Aveta Sauvignon Blanc 2019. En god, amerikansk hvitvin med flott tropisk preg som matcher sausen bra. Her er også mye sitrus og urter, bra syre og en fin lengde for å spille på lag med den dominerende pasjonsfrukten.

Lokalet er formet som en L rundt baren med brune og svarte toner. Her er enkle bord og harde trestoler. I den ene enden er to dominerende gymsalsdører. Definitivt et sted man kunne fått mer ut av, men det har en uformell og lun tone.

Få minutter etter at kamskjellene er fortært, står en ny rett foran oss. Tamele er en tradisjonell, mexicansk rett, en maisdeig stappet med ulike ingredienser. Vår variant er fylt med svarte bønner, chorizo og den milde osten asiago.

En mettende rett med klart forbedringspotensial. Maispakken er noe ensidig på smak. Bønner og mais gir et veldig melent smaksinntrykk. Chorizoen er det både for lite av og i for små biter, og den er kun fordelt på den ene siden. Her savner vi mye mer trøkk. Fritert koriander smaker ingenting, men salsa verde, den grønne urtesausen, er skikkelig god. Det er også fin grillsmak på purren på toppen.

Argentinske Chacra Barda Pinot Noir 2020 er bra følge til maten.

– Denne er veldig god, spesielt mot slutten, skryter spisefølget. Rett nummer tre er kveite varmebehandlet i bananblad. Her får vi mer kaktus, som gjør seg bedre i syltet versjon. Her er også syltet rødløk, koriander og en bit veldig sødmerik, grillet ananas.

Fisken er saftig og velsmakende og ligger i en god saus laget på chilivariantene mulato og guajillo. Det gir et noe røkt preg og et søtlig og fruktig smaksbilde. De har også med herlige, lune maistortillaer, men de passer ikke sammen med fisken. Her viser uansett kjøkkensjef Montserrat Garza hvilke kvaliteter som holder til i Bernt Ankers gate 25.

Amerikanske Marimar Pinot Noir 2019 er en meget god rødvin, men flere ganger slår det oss at det hadde vært et bedre valg med hvitvin til rettene. Eller hva med skreddersydde drinker til enkelte serveringer? Med så mye god fruktbrennevin fra Mexico hadde det vært et mer spennende valg.

Nå får vi mer rødvin, Yalumba Barossa Shirz, til et godt og artig vegetarisk innslag: en innbakt og knasende sprø quesadilla. Den inneholder huitlacoche, en mexicansk spesialitet. En sopp som snyltet på maisen, ofte kalt mexicansk trøffel grunnet duften. Den er blandet med mais, to typer ost og pasten achiote som gir noe nøttaktig smak.

Med en spicy salsa ved siden av og mascarpone er dette en meget vellykket vegetarrett.

– Det er mange forseggjorte retter og flere flotte presentasjoner, men La Mayor må bli flinkere til å ha varme asjetter når det trengs, mener spisefølget. Quesadillaen kom på iskalde fat, og det samme gjentar seg med blekkspruten. Her er i tillegg brokkolinien både iskald og overkokt.

Blekkspruten har en fin stekeskorpe fra grillingen, men det blir for mye. Vi er allerede nokså mette før en gigantisk tentakel havner på bordet. Tilbehøret er kun to tortillachips og brokkolini. Mole poblano er nasjonalretten i Mexico, og sausen er tykk, god og smaksrik. Her er småsterk smak fra chili, syre fra tranebær og sødme fra sjokolade.

Den aromatiske sausen har også noe nøttepreg, men sødmen blir hakket for kvalmende i lengden. Mer tilbehør og en halv arm neste gang, takk.

Avslutningen er enkel og veldig god. Fritert røre er som en sprø, svevende sky toppet med en fantastisk variant av dulce de leche, den søte latinamerikanske kremen.

Oppå ligger en kule crème fraîche-is med litt appelsinzest. Ulike teksturer, passe søtt og syrlig. En lett, deilig og elegant dessert, supplert med Peter Mertes Nachtgold Beerenauslese, en god søtvin fra Rheinhessen.

– Autentisk, fargerikt og mange gode smaker, men måltidet er for varierende til å forsvare prisen på nesten 900 kroner, avslutter spisefølget.