Bente skuffer skikkelig

Noen elsker stedet, andre melder om skikkelig dårlige opplevelser. Etter gjentatte henvendelser fra lesere har to matanmeldere gått sammen for å teste Bente.

Restauranten ligger fint til i et stort hjørnelokale i Vogts gate på Torshov. Stedet er en del av Babbo Collective med Alex på Frogner og Babbo Øvrefoss i porteføljen. De har alle markert seg som restauranter som byr på feststemning og Insta-vennlig mat.

Restauranten har to etasjer, men det er snodig at de ikke bruker etasjen på gateplan. Her kan man jo se ut på forbipasserende og trikken som suser forbi. Isteden ender vi opp i kjelleren. Den oppleves som iskald. Strømmen er riktignok blitt dyrere, men det er kjipt å spise med yttertøyet på. Bente varmer heldigvis opp med røde bord, skinnsofaer og masse levende lys.

Det virker som at servitørene har fått instruksjoner om å være joviale, for her setter de seg ned sammen med deg når drikke skal bestilles. Man er nærmest bestevenner før måltidet har begynt. Noen liker nok dette godt, mens andre synes det blir i meste laget.

Menyen er enkel med snacks og fire forretter, hovedretter og desserter. Man kan bestille én rett til 210 kroner, to til 295 eller tre retter til 365 kroner. Sammenlignet med resten av Restaurant-Oslo er disse prisene svært snille. I hvert fall på papiret. For når man ser hva de faktisk serverer, endrer inntrykket seg.

Snacksen er katastrofal. Hvordan kan man kalle noe som holder denne kvaliteten, for «our own» surdeigsbrød? Brødet til 65 kroner virker gammelt og er steinhardt. Selv ender hadde takket nei til dette. Og smøret? Pisket smør? Det burde heller stått «en isklump av smør». Dette burde aldri kommet på bordet.

Kokkene kan umulig ha smakt på maten før de sender den ut. De fire bitene med kyllingskinn til 80 kroner burde nemlig havnet i søppelet. Vi kunne like gjerne dyppet tungen i en pose med salt, for her vrenger munnen seg når vi prøver å spise.

Ikke engang østersen (50 kroner) holder mål. Den er inntørket, som en liten rosin, ikke med smak av sjø, men med for mye jalapeños på toppen.

Vinlisten er beskjeden, men utvalget er bra. Det er likevel skuffende at Bente tar opp mot fire ganger prisen av det flaskene koster på polet. Det kler ikke en nabolagsrestaurant.

Det er en del folk i det store kjellerlokalet, men det spørs om de noen gang kommer tilbake. For kvaliteten på maten forblir dessverre den samme utover kvelden. Kyllingforretten består av to små biter på størrelse med nuggets. De er ikke direkte tørre, men burde vært saftigere. Det hele blir uansett ødelagt av en altfor salt sataysaus med urteolje og peanøtter på toppen.

Den andre forretten – hvis man kan kalle tre halve sjalottløk for en forrett – skuffer også stort. En kald, tynn smørsaus ligger under sjalottløk som knapt er varmebehandlet. Litt rå løk og kald saus til middag? Nei takk.

Retten ser riktignok fin ut med biter av pistasjnøtter på toppen. Det kan virke som om kollektivets forretningsmodell er å servere fotogene retter som koster minimalt å lage.

Heldigvis byr hovedrettene på en liten bedring. Spesielt torsken får pluss i boken. Nok en gang får vi en utvannet og tam variant av beurre blanc, men fisken er faktisk riktig behandlet. Den er lunken, men flaker seg fint.

Fisken mangler også salt, men det tar de igjen med den meget salte sausen som er full av dominerende kapers. Strimler av squash er mildt og fint tilbehør.

Den andre hovedretten er en ribbebit. Den har også litt varme i seg, men er blitt hakket for mye varmebehandlet. Kjøttet går nesten i oppløsning, men har ikke beholdt saftigheten, og topplokket er altfor salt, igjen.

Ved siden av ligger det 30 erter og noen salvieblader. Det er det. Ingen saus, ingen tanke fra kjøkkenet om at ting helst skal fungere sammen eller utfordre smaksløkene. Noe av poenget med å gå på restaurant er å få ting man ikke klarer å lage hjemme, eller i hvert fall en god matopplevelse. Det får vi ikke her.

Vi begynner å forstå de av leserne som har vært oppgitt etter å ha besøkt Bente. For dette er lavmål.

Vi sjekker også en av siderettene på menyen, men steinharde nepebiter i størknet karrismør får stryk.

Dessertene hjelper heller ikke. En enkel og småtørr tres leches-kake burde hatt mer krem og kirsebær, mens mokkasorbet smaker for mye kaffe og er altfor bitter. Det beste er de karamelliserte bitene av valnøtter på toppen.

Det er stas at noen i hvert fall prøver å lage billig restaurantmat. Problemet er at det ikke føles spesielt billig å spise på Bente. Dette er keiserens nye klær i et kaldt lokale. Skjerpings!