Med jevne mellomrom blir historier fra nazistenes jødeutryddelser under andre verdenskrig til viktige filmer eller serier. Det kan virke som hvert tiår får sine fortellinger for nye generasjoner seere.
Den monumentale, men lavmælte filmen «Shoah» (1985) ga holocaust ansikt og stemmer. «Schindlers liste» (1995) dramatiserte grusomhetene da Steven Spielberg følte seg moden nok som regissør til å behandle materialet. «Gutten i den stripete pyjamasen» (2008) er blitt en populær skolefilm blant lærere som vil nå unge elever.
Felles for alle filmene er at de har bidratt til å holde historien om holocaust i live. Det er viktigere enn noensinne, ikke bare fordi det trengs som generell menneskelig kompetanse, men også fordi hendelser blekner når øyenvitner ikke lenger er i live til å fortelle, uansett nivået på grusomhetene.
Historiene deler også en rekke kontroverser seg imellom. «Shoah» ble beskyldt for selvhat, Spielberg ble møtt med påstander om stereotypisering, og «Gutten i den stripete pyjamasen» ble anklaget for falsk balanse.
Ble tatovør i konsentrasjonsleir
«The Tattooist of Auschwitz» har de siste årene fått rollen som både historiebærer og diskusjonstema. Boken fra 2017 solgte tolv millioner kopier og ble dermed automatisk viktig. Fortellingen, som nå er filmatisert, handler om den slovenske jøden Lali Sokolov. Han var fange i Auschwitz og fikk jobben som tatovør. Han skulle tatovere fangenummer på nyankomne jøder.
Jobben ga ham privilegier, blant annet bedre mat. Dette delte han med andre fanger for å dempe sin egen dårlige samvittighet. I løpet av oppholdet forelsket han seg i Gita Furman, også hun en jødisk fange.
Historien ble fortalt til den newzealandske forfatteren Heather Morris. Det ble til en roman om Lali og Gita, hvor han forteller om lidelse, kjærlighet og skylden han følte som overlevende.
Harvey Keitel spiller den gamle Lali som forteller historien sin til Heather Morris (Melanie Lynskey). Foto: Martin Mlaka
Mislykket grep for å koble nåtid med WW2
Boken ble også kritisert. Romanen inneholdt mange feil, fra Gitas fangenummer til hvordan Auschwitz så ut. Noe av dette er endret i serien, hvor Harvey Keitel spiller en aldrende Lali. Han forteller historien sin til Morris. Vi får den servert i tilbakeblikk til Auschwitz. Tidslinjene knyttes sammen av gamle Lalis hallusinerende samtaler med fangevoktere og medfanger mens han mimrer for Heather.
Grepet er ment å skape en bro mellom nåtiden og 1942, men fungerer mot sin hensikt. Historien om Auschwitz er ekstremt viktig, men det filmatiske grepet blir en påminnelse i store bokstaver om at vi ser på drama. Det fremhever ikke viktigheten.
Skaper distanse til holocaust
Det filmatiske grepet blir en billig påminnelse om at vi er i fiksjonens verden. Regissør Tali Shalom Ezer klarer ikke å fortelle historien med nok tyngde. I stedet går han for triks som skaper en distanse til kildematerialet – jødeutryddelsene.
Scenene fra Auschwitz får også samme effekt. Kjærlighetshistorien mellom Gita og Lali er like vond som den er vakker, men gir altfor ofte lysglimt av håp. Det er gjort for å gi serien en fremdrift hvor vi kan håpe at ting går bedre enn vi egentlig vet det gjør.
I stedet gir det et inntrykk av at Lali og andre fanger hadde reelle muligheter for nåde hos fangevokterne. Lali får til koselige samtaler med en usikker fangevokter. Han sniker seg til romantiske møter. Mellom vilkårlige henrettelser, ihjelsulting og tortur skal vi også tro på det gode i alle mennesker.
Foto: Martin Mlaka
Begrenser den grusomme historien
«The Tattooist of Auschwitz» blir en påminnelse om at dramatisering av konsentrasjonsleirer er en nesten umulig oppgave. Historiene må tilpasses underholdningens krav, og da er man nesten automatisk i feil landskap. En mer vellykket fortelling om – ikke fra – holocaust er for eksempel «Conspiracy» fra 2001. Der fortelles den fryktinngytende historien om hvordan tyske byråkrater på Wannsee-konferansen planla logistikken som muliggjorde jødeutryddelsene.
Historien ble også filmet som tysk kinofilm under navnet «Die Wannseekonferenz» i 2022. Den anbefales. Det gjør også «The Zone of Interest», den Oscar-vinnende filmen om nazivokterne på utsiden. Mest av alt minner «The Tattooist of Auschwitz» meg om at alle bør se «Shoah» med jevne mellomrom for ikke å glemme.
Serien er ikke uten sine sterke sider. Dehumaniseringen av jøder skildres effektivt i filmens første episode. Det systematiserte folkemordet avdekkes i noen brutale nøkkelscener. Kjæresten Gita spilles godt av polske Anna Próchniak, og hun løfter en passe god Jonah Hauer-King som den unge Lali.
Hans Zimmer – selv barn av jødisk mor som flyktet fra Tyskland før krigen – gir serien et sobert lydspor. Likevel er det etterlatte inntrykket at «The Tattooist of Auschwitz» er en serie som vrir seg for mye mot drama fremfor fakta. På veien begrenser det den grusomme historien.
