Endelig en vellykket norsk actionfilm

Flaks at jeg ble underholdt av actionsatiren «En nasjon i sjakk». Da aksjonsleder Anton Block (Pål Sverre Hagen) i Delta setter sammen teamet som skal finne den kidnappede statsministeren, sier han i forbifarten at han i alle fall ikke vil ha med seg «Kenneth Moe».

En artig hevn for min lunkne anmeldelse av John Andreas Andersens forrige film «Nr. 24» (2024). Hva hadde hevnen vært om jeg også mislikte denne? Det er et vanvittig plott, som manusforfatter Christopher Grøndahl har adaptert fra Johan Høsts krimroman med samme tittel, men gjennomført med så mye humor og energi at jeg likevel ble revet med.

Etter en forsvinning på skitur dukker statsminister Torvald Astrup (Erland Bakker) opp på Eidsvolls plass foran Stortinget, festet til en bombe. Krisestaben ledes av stortingspresident Viktor Fløysland (Jon Øigarden). Han blør neseblod etter festen kvelden før og blir utfordret til et parti sjakk.

Det eneste vi vet om den navnløse opponenten bak den kunstige stemmen, er at vedkommende snakker på vegne av folket mot makten. For hver sjakkbrikke de taper, blir et maktmenneske drept.

Er dette bomben fra «Speed», de makabre drapene fra «Seven» og statsministerydmykelsen fra «Black Mirror» samlet i én norsk actionsatire? Arrogante Astrup slipper heldigvis det, men ydmykende er situasjonen like fullt. At skuespilleren ligner Jonas Gahr Støre og har hans klassetilhørighet, men uten den kledelige innadvendtheten, underbygger satiren: Den norske makteliten har fjernet seg fra folket og må jekkes ned et par hakk.

Satiren er ikke skarp, men setter en tøysete nok tone til at filmen kommer unna med sitt ville premiss. Hovedankepunktet mitt mot «Nr. 24» var mangelen på effektive spenningssekvenser, men her fungerer de svært godt.

Jeg har alltid vært svak for action omkring spesialstyrker og opplever i denne filmen å bli dratt med på noen svært krevende oppdrag under voldsomt tidspress. Ikke at det går de fleste ofrene så bra, men så har de da også en formidabel opponent.

Hovedrolleinnehaver Hagen gjør en overbevisende jobb som leder for både beredskapstroppens redningsaksjoner og den pågående etterforskningen. Han er en stødig mann av den gamle skolen: handlingsorientert og ukomfortabel med følelser. I tillegg til sjakkbrettets tikkende bombe får han påvist en svulst. Han sykmelder seg selvsagt ikke, og sammenbruddene rammer på de verst tenkelige tidspunktene.

Man kan bli irritert over forutsigbarheten i slike fortellergrep, men igjen er det noe med filmens lekenhet som gjør at jeg stort sett koser meg. Cirka to tredjedeler ut i filmen er det dog et strekk hvor premisset går litt på tomgang, men det varer heldigvis ikke så lenge.

Terroristen lar krisestaben bruke en profesjonell sjakkspiller som konsulent. Siden Magnus Carlsen er en så aggressiv spiller, velger de bort ham til fordel for landets nest beste, Sven Øen (Emil Olafsson). Carlsen dukker likevel opp som seg selv i en cameo. KI-ekspert Inga Strümke spiller cyberetterforsker Ina Tofte. Slike metagrep bidrar også til å holde stemningen lett.

Mistanken faller raskt på Are Stranger (Tobias Santelmann), karismatisk leder for den evangeliske menigheten Kefas. Nettverket hans strekker seg dypt inn i maktapparatet. Jeg vet ikke hvor troverdig jeg finner filmens fremstilling av korrupsjon her til lands, men etter Epstein-avsløringene føles den i alle fall sann nok til å bære denne alt i alt nokså vellykkede underholdningsfilmen.

Når det gjelder det lille personlige stikket til meg som filmanmelder, er jeg først og fremst smigret over at jeg overhodet fikk være medlem av beredskapstroppen.