«Togdrømmer» er en av årets beste filmer

«Togdrømmer» ble nylig sluppet uten fanfare av Netflix etter en kritikerrost premiere på Sundance-festivalen tidligere i år. De av oss som ofte klager over Netflix' generiske repertoar av spillefilmer, bør nå kjenne vår besøkelsestid. For dette er en av årets beste filmer – og kanskje den beste amerikanske filmen ved siden av «One Battle After Another».

Begge filmer handler om fåmælte og tilsynelatende ubetydelige menn som opplever at samfunnsutviklingen raser forbi dem. Men der stanser også sammenligningen.

«Togdrømmer» er en lyrisk og – i beste forstand – langsom film som handler om det større livsløpet.

Vi møter skogsarbeideren Robert Grainier (Joel Edgerton) i grenseområdet mellom Oregon og Washington like før første verdenskrig. Vi vet ikke noe om bakgrunnen hans, bortsett fra at han er foreldreløs. Han er en mann av få ord, men har et øye for den vakre naturen som omgir ham.

Som en Isak i «Markens Grøde» rydder han plass til et bosted for seg og sin hustru Gladys (Felicity Jones) i disse storslagne omgivelsene. Men han makter ikke å leve av sin egen jord. Han må finne arbeid inne i de store skogene som holder på å bli utryddet av det industrialiserte Amerikas endeløse behov for naturressurser.

Han bærer hele tiden på en følelse av at tilværelsen rommer noe større enn han kan fatte. Han fornemmer at noe katastrofalt holder på å skje. Kanskje fordi han påfører naturen så tydelige sår. Kanskje fordi hans erfaring tilsier at familielykke ikke er noe som varer til evig tid.

Filmskaper Clint Bentley har gjort det krevende for seg selv ved å adaptere Denis Johnsons høyt priste roman med samme tittel. Det er ikke et litterært univers som enkelt lar seg overføre til filmen.

En fortellerstemme formidler noen av Grainiers tanker, men vi er i hovedsak overlatt til Joel Edgertons ansikt og korthugde replikker. Hans melankolske blikk og grove ansiktstrekk er som skapt for denne rollen. Det er en spenning mellom hans fysikk, som er formet av den brutale naturen, og hans kompliserte følelsesliv.

I romanen beveger han seg uanstrengt mellom fortid, nåtid og fremtid. Her har filmskaperne valgt en mer lineær struktur der vi følger Grainier helt frem til slutten av 1960-tallet. Han opplever at motorsagen introduseres og skogbruket rasjonaliseres, helt til den dagen han står uten arbeid.

Han forholder seg likevel stoisk til det som skjer, hele tiden med en voksende erkjennelse av hvor små vi er i den store sammenhengen. Selv da katastrofen rammer ham og hans familie, i form av en voldsom skogbrann, finner han til slutt tilbake til denne ydmykheten. Uten store fakter og ord stiller filmen spørsmålet: Hva er egentlig et liv?

De lyriske bildene fra vakker og storslagen natur, forhøyet av en poetisk fortellerstemme, kan minne om Terrence Malicks filmunivers. Men regissør Bentley utnytter tiden han har til rådighet, langt mer effektivt. Han er kort og konsis i klassisk amerikansk tradisjon, selv om formspråket noen ganger er springende.

Minnene som med jevne mellomrom dukker opp for hovedpersonens indre øye, er dynamiske og suggererende. Filmfotograf Adolpho Veloso filtrerer lyset i filmen på en besettende, ja, nesten hypnotisk måte. En felling av et tre kan åpne en katedral av lysspill mellom tretoppene. Den nevnte skogbrannen er både en skremmende helvetesvisjon og en briljant oppvisning i effektfull lyssetting.

Men ingenting av dette ville gitt mening uten skuespillernes innsats. Edgertons rollefigur åpner seg opp i møte med (den eneste) kvinnen i hans liv, spilt med en sterk sanselig tilstedeværelse av Felicity Jones. Øyeblikkene de har sammen, er uforglemmelig innrammet, akkurat slik vi gjerne minnes de lykkeligste stundene i et forhold.

Like minneverdig er tolkningen veteranen William H. Macy gir oss av en uvanlig filosofisk skogsarbeider. Det er kanskje den best skrevne og fortolkede birollen i noen film dette året. Den burde gi Macy en Oscar-nominasjon og fornyet tillit etter mange års motgang.

Denne filmen er «intellektuell» og «steinhard», står det under beskrivelsen av den på Netflix. Det forteller meg kanskje at Netflix ikke helt har forstått hva de her sitter på av edel vare.

«Emosjonell» og «undrende» er langt mer passende merkelapper.

Selv om filmen utspiller seg for om lag hundre år siden, er den nesten sjokkerende relevant. Vi sitter alle med en følelse av at ting skjer så fort, utviklingen bare raser av gårde, ofte uten oss. Som denne filmen viser, har det blitt en grunnleggende følelse ved det å være menneske.