Endelig et sted som lager indonesisk mat

Det Norske Teatret prøver noe nytt. I fjor hadde de den argentinske pop-up-restauranten Sur i restaurantlokalene i foajeen. Nå er det indonesiske Bule som får prøve seg. De skal servere teatergjester og andre sultne det neste året.

Jeg liker at denne kulturinstitusjonen gjør noe nytt. Kudos for å vise frem mangfoldet i matverdenen. Mat er i aller høyeste grad kultur, dessverre uten et sikkerhetsnett som litteraturen, musikken og teateret har – slik vi erfarte under pandemien.

Nok politikk. Nå spiser vi!

Det er ikkje eit einaste spor av nynorske gloser på denne menyen. Vi har fått en meny med norske, indonesiske, engelske og thailandske ord, og et ark med ordforklaringer. Maten er i all hovedsak indonesisk med kjøkkensjefens tvister.

Vi kan velge mellom enkeltretter eller en såkalt «teatermeny» til 650 kroner. Vi går for det siste.

Sammen med kveldens første vinbestilling får vi en frisk drikk som smaker av julekrydder. Søtt og forfriskende.

Så ruller det på med småretter. En liten skål med ris er toppet med den japanske krydderblandingen

togarashi

og en liten skje ørretrogn. Ved siden av har vi fått en herlig

sambal

som er mer fruktig enn sterk.

I en tredje skål ligger yakotorigrillede kyllinghjerter penslet med en søt, redusert fiskesaus. Den japanske kullgrillen har satt et herlig grillpreg på smaken. Vi klemmer over den sursøte sitrusfrukten calamansi, som gir en fin friskhet.

Dette er skikkelig godt, men mye av risen står igjen. Det virker som at risen er en egen rett, men tross krydderblandinger og chilisaus blir det litt for ensformig og kjedelig.

Det skal godt gjøres å skape god stemning i en tom teaterfoajé. Maten vi spiser gjenspeiles ikke i omgivelsene. Det hjelper at de har laget et skille ved å trekke igjen tunge gardiner. Jeg savner likevel restaurantfølelsen.

Dumplings står for tur. Dette er dampede, åpne dumplings fylt med en blanding av kveite og reker. Ved siden av har vi fått den thailandske sausen prik nam pla.

– Den kalles ofte crack sauce, forklarer servitøren.

Vi skjønner fort hvorfor. Jeg har tatt noen dråper av sausen på dumplingene, men forstår at hele sausskålen må til pers. Den er syrlig, søt og bitte litt sterk. Jeg skulle ønske de grønnet litt mer på med chilien.

Fyllet er noe kornete i konsistensen, men smaksmessig er også dette i dop-land: Man vil bare ha mer.

Dampet kål tilfører en deilig krønsj og sødme.

«Rendang: indonesisk langtidskokt oksegryte» står det på arket med ordforklaringer.

En raus mengde kjøttgryte serveres oppå et grillet flatbrød.

Det er en herlig, sødmefull gryte med masse kjøtt. De rå agurkene er litt malplassert oppå den varme kjøttretten. De blir lunkne og forsvinner. En litt mørkere og kraftigere sambal er derimot perfekt tilbehør til det søte kjøttet.

Flatbrødet forsvinner og blir en irriterende karbohydratkilde som vi må jobbe med å få kniven gjennom. Men dette er pirk, for i all hovedsak koser vi oss med den varmende retten. Igjen ønsker vi oss mer chili, men hey, det er jo ikke for alle.

Kjøkkenet har laget sitt eget kokossmør som de har blandet inn i kjøttgryten. Det gir et nytt nivå av smak, men også fylde til retten.

Desserten er barnslig og deilig ved første øyekast, men jeg kjenner fort at den også er ubalansert. Sjokoladekremen er den mest fremtredende smaken. De andre elementene blir i overkant subtile. Litt synd når jeg er blitt lovet både banankaramell og popcorn-is.

Det beste er den lett brente karamellen på popcornballene. Den gir litt bitterhet som trengs i denne sukkerfesten av en dessert. Jeg kunne kanskje ønske at desserten var mer i tråd med resten av måltidet, men denne jenta klager ikke over sjokolademousse og karamell, altså.

Det skal godt gjøres å skape liv og stemning i en tom teaterfoajé. Bule jobber altså i oppoverbakke, men får det søren meg til.

Samtidig tror jeg opplevelsen ville vært minst tre hakk bedre i mer intime lokaler. Om Bule bidrar til at flere unge begynner å gå på teater, tror jeg ikke. Men det er deilig at vi endelig har et sted som lager indonesisk mat og som gjør det skikkelig.

Jeg ønsker meg likevel en meny som henger litt mer sammen, og noen finjusteringer på flere av rettene.