Utsikten er bedre enn maten på Ekebergrestauranten

– Jeg får litt følelsen av ... forgylt kantine? Skjønner du hva jeg mener?

Det er en skikkelig novemberkveld. Tåken ligger lavt over byen som en møkkete dundyne. Kanskje ikke et sjakktrekk å legge turen til restauranten med Oslos beste utsikt på en slik kveld.

Heldigvis lyser det varmt fra vinduene mens vi går i kø opp bakkene. Vi er litt overrasket over folkevandringen. Er Ekebergrestauranten blitt SÅ poppis?

Nei da. Folkemassene passerer restauranten og skal selvfølgelig ta selfie i Ekebergparkens nyeste snakkis, kunstverket «Nordic Pixel Forest» bestående av 24.000 LED-lys.

Det er kanskje ingen dum prioritering.

Ekebergrestauranten har tjuvstartet julen med stjerner, juletre og julemat på menyen. Menyen er liten, men klassisk i stilen. Vinutvalget er stort og prisene ålreite – stort sett ca. tre ganger polpris.

Første rett ut er røkelaks med agurksalat, syltede eplebiter, grovt brødkrisp og kjernemelk-saus. Helt ærlig? En skikkelig kjedelig start.

Laksen smaker som den billige vi kjøper på Kiwi til helgefrokosten, sausen smaker omtrent ingenting. Syrlige eplebiter er det få av. Brødkrispen mangler salt og tilfører lite annet enn sprø tekstur. Zznork.

Løyromen er bedre. Den serveres med en skive ristet loff, en skje rømme, hakket gressløk, hakket rødløk og sitron. Trygt, godt og vanskelig å gjøre feil. Retten hadde blitt tatt til nye høyder hvis loffen ikke føltes så billig, men løyromen skinner.

Lokalet er upersonlig og minner mer om danskebåten enn et av Oslos mest ikoniske funkisbygg. Her er gråmalte vegger, grå gardiner, småharry kunst på veggen og kantineaktig belysning.

Dét er imidlertid ikke lokalets eneste utfordring. I Oslos uteliv er dårlig akustikk et gjentagende problem. På Ekeberg er det motsatt. Ved siden av oss sitter en større gruppe på 20–30 personer. Flere ganger i løpet av kvelden klirrer det i vinglass. Det får hele lokalet til å stoppe alle samtaler.

Det blir rett og slett så stille at det ikke passer seg å prate mens selskapet holder taler eller får presentert mat. Burde ikke gruppen fått et eget rom, eller iallfall ikke blitt plassert midt i lokalet?

Neste rett ut er jordskokksuppe. Den er nydelig. Ordentlig fyldig og kraftig på smak. I bunnen svømmer møre biter jordskokk. Men ohoi, mektig! Og det er fortsatt to retter igjen.

Hjorten kommer på klassisk, trygt og forutsigbart vis: Rødvinssaus, bakt sellerirot, sellerirotmos, bjørnebær og ovnsbakte poteter. Kjøttet er perfekt stekt, med fin stekeskorpe og rosa kjerne. Sausen er dyp og kraftig, rotmosen kremet og fyldig.

Det er lite å utsette på presentasjon, håndverk og smaker, men det oser litt 90-tall og finnes ikke innovativt, overraskende eller spennende. Noe sprøtt og syrlig hadde dessuten gjort seg. For, i likhet med suppen: Dette er mektige saker.

Kveiten er også konform i stilen. En forutsigbar smørsaus, potetpuré, brent purre og karamelliserte sjalottløk. Det smaker godt og trygt. Retten mangler noe syre, men tikker av boksen for kosemat.

Gjennom hele kvelden har en håndfull servitører vært innom oss. Én viser oss til bordet. En annen tar drikkebestilling. En tredje kommer med mat. En fjerde spør om maten smaker.

Det oppleves upersonlig, og enkelte av servitørene fremstår dessuten engstelige og unnskyldende. For all del, det er ikke unaturlig at det eksisterer et hierarki på et stort restaurantkjøkken som dette. Tydelige ansvarsområder er både riktig og viktig. Men det er noe som skurrer når stemningen føles anspent hos både gjester og ansatte, og servicen ikke engang er særlig god. Snarere tvert imot. Vi blir flere ganger sittende lenge med tomme vin- og vannglass.

Uansett: Måltidet går mot slutten. Sjokoladekrem på seig havrebunn med ristede hasselnøtter og karamell, servert med hasselnøttis, runder av måltidet.

Bunnen er hakket mykere enn vi skulle ønske, men sjokoladekremen er nydelig. Hasselnøttisen er også deilig, men det blir veldig mektig i kombinasjon med den tunge kaken. Igjen lengter vi etter noe syrlig.

Siste rett oppsummerer kvelden godt: Det er pent å se på. Det er klassisk og forutsigbart. Håndverket er godt. Men det skorter på balanse og kreativitet. Det er rett og slett ganske kjedelig.

Vi skulle ønske Ekebergrestauranten tok litt sjanser i matveien, ryddet vekk kantineestetikken og gjorde det hakket mer avslappende å være gjest. Gjør de det, er det ikke umulig at stedet blir minst like poppis som de Instagram-vennlige lyslenkene litt høyere opp i skrenten.