For de fleste er slektsgransking en trivelig og ufarlig hobby. For familien i denne svensk-norske dokumentaren er det inngangen til så mange uavklarte spørsmål og hemmeligheter.
Det ikke er det minste merkelig at noen av de til slutt ikke vil vite mer. Det er så mange skjeletter i familiens skap at en skrekkfilmregissør knapt ville visst hva hen skulle gjøre med alle.
Den svenske regissøren Maria Fredriksson makter likevel på finurlig vis å orkestrere skjelettene etter hvert som de ramler ut. Det burde ikke fungere, men det gjør det. Jeg lurer fortsatt på hvordan hun får det til.
Gjenforening med bismak
Det begynner tilsynelatende uskyldig da det eldre søskenparet May og Kari kontakter Fredriksson fordi de mener å ha en fantastisk historie som kan gjøre seg godt på film. Lite aner de omfanget av den Pandoras eske de dermed åpner opp.
Da May nylig så på en leilighet i Gullspång, oppdaget hun et maleri på kjøkkenveggen hun hadde drømt om. De oppsøker eieren, Olaug, som viser seg å ligne deres for lengst avdøde søster Lita på en prikk. Og ikke bare det: Olaug går selv under kallenavnet Lita.
En gentest avslører at de er søsken. De er alle opprømte over denne lykkelige slutten. Men så melder spørsmålene seg. Hvorfor er det ingen som har fortalt om hva som skjedde da tvillingsøstrene Olaug og Lita ble revet fra hverandre? Hvorfor har tvillingene helt forskjellig fødselsår? Og hva skjedde egentlig med Lita?
Olaug Foto: Merfilm
Gåtefullt puslespill
May og Kari er religiøse og stiller først ikke spørsmål ved den taushetskulturen de har vokst opp med. Olaug er dypt skeptisk og får tidlig ferten av at noe ikke stemmer.
Deres felles avdøde søster Lita skal angivelig ha tatt livet av seg i 1988. Men politietterforskningen er full av huller som ingen har satt spørsmålstegn ved. Gradvis forvandler gjenforeningen seg til splittelse som omfatter så mye mer enn bare skjebnen til søsteren.
Vi er helt og holdent i filmskaper Fredrikssons vold. Vi vet ikke hva hun eller søsknene har utelatt, men at ikke alle forteller den fulle sannhet er hevet over enhver tvil.
Det vi sitter igjen med, er et puslespill som berører helt grunnleggende spørsmål om familie, identitet og fortielser, men som også har et krimplot som kunne vært hentet fra «Twin Peaks». Også her blir den avdøde funnet ved en elvebredd, og et innrammet bilde av henne skal forfølge oss i filmen slik bildet av Laura Palmer gjorde det i TV-serien.
Hva er sant?
Kari og Olaug er motpoler som utgjør mye av dynamikken i filmen. De er begge fascinerende paradokser. Den ene både spontan overfor verden og tro mot sin gud, den andre avmålt og konfronterende. Kari har vært med filmen hele veien, Olaug trakk seg etter hvert ut. Det hører også med til denne historien – hvem som har fått slippe til med sin versjon.
Til å være Fredrikssons første langfilm er det imponerende hvor kløktig hun manøvrer seg gjennom dette bedragerske farvannet. Vi reduseres ikke til kikkere av et «freak show», uansett hvor utrolig handlingen er. Fredriksson inviterer oss til å stille spørsmål ved hva som er sant, ja, alle vendingene gjør det åpenbart at her gjelder det å holde hodet klart.
Selv den dramatiske musikken har en dobbel funksjon: den forhøyer følelsene, men minner oss samtidig på at dette også er et fiksjonelt grep. På et tidspunkt, når handlingen blir virkelig uvirkelig, spør regissøren selv bak kamera: Er det noen som lyver? Hva er det som foregår?
