«Vi har ennå i morgen» endevender forventningene

En sjelden gang dukker det opp en film som endevender alle dine forventninger. Denne gangen hadde jeg sett for meg en svart-hvitt-film som skulle handle om kvinnemishandling.

Ryktene bar bud om en film med dype røtter i neorealismen – filmbølgen som fanget opp de beinharde livsvilkårene i etterkrigstidens Italia.

Jeg rustet meg for dyp tristesse, men fikk noe helt annet og totalt uventet.

Manusforfatter, regissør og skuespiller Paola Cortellesi makter her å sjonglere sjangere og stemninger som egentlig ikke passer sammen. Hvordan hun får det til, er jeg fortsatt litt usikker på. Men det har utvilsomt mye med at hun selv spiller den svært krevende hovedrollen. Her balanserer hun uanstrengt mellom det kuede og ubøyelige, svartsinn og lekenhet.

Kompleksiteten i rollen og uttrykket slås ettertrykkelig fast allerede i åpningsscenen, der ektemannen gir henne en av de faste ørefikene han gjerne starter dagen med. Delia mottar slaget med en stoisk ro som virker sjokkerende i øyeblikket, men som resten av sekvensen forklarer godt.

Vi er i Roma i 1946 hos en arbeiderklassefamilie som strever med å holde hodet over vann. Avmakten Ivano opplever på fabrikken, forsøker han å gjenvinne ved å holde familien i ørene. Kjærligheten er for lengst død, og Delia har tilsynelatende forsont seg med sin skjebne.

Hun fremstår først som en av disse naive «barnekvinnene» som italiensk etterkrigsfilm var så full av. Det er som om den chaplinske kvinnefiguren Gelsomina i «La Strada» forviller seg inn i den romantiske komedien «Marriage Italian Style» og snur alt på hodet.

Det kan virke som Delia mangler selvinnsikt og drømmer. Hun gjør alt for datteren, sier hun, men datteren forakter henne fordi Delia lar seg underkaste. Den eksplosive familiesituasjonen tilspisser seg da datteren blir kjæreste med en gutt fra det lokale borgerskapet.

Resultatet er kinosesongens herligste og forferdeligste familiemiddag. Det meste går galt, og Delia må igjen betale prisen. Men Cortellesi løfter melodramaet – dysfunksjonen i familien, klassehatet og lidenskapen – til uante komiske høyder.

Det hører med til historien at bestefaren ligger inne på et lite sideværelse og forventer daglig stell fra Delia. Han tilhører et kjent rollegalleri av fargerike tyranner som drar veksler på filmer av storheter som Ettore Scola og Federico Fellini. Cortellesis blikk er radikalt annerledes.

Det omfatter ikke bare fortiden, men også nåtiden. Det mest grensesprengende ved denne filmen er hvordan hun løfter filmens relevans helt frem til vår egen tid. Det skjer ved et hovedgrep jeg ikke skal røpe her, men som overrasker oss helt mot slutten. Hun river oss også ut av fortidens misere ved å bruke moderne rock- og poplåter og dans under den mest uutholdelige volden.

For denne filmens tema kaster skygger langt inn i vår tid, på måter vi kanskje ikke fatter rekkevidden av før vi har sett filmen. Delia er selvutslettende i starten, men noe vekkes til live i henne da hun mottar et mystisk brev.

Først tror vi at det handler om en gjenforening med en gammel flamme, men det er ikke den typen gnist. Det er noe større, noe med en ustoppelig politisk sprengkraft. Kvinners utsatte livsvilkår er fortsatt et høyaktuelt tema i Italia i dag. Cortellesi har funnet en måte å problematisere det på som har tatt italienerne med storm.

Filmen er i dag en av de best besøkte på italienske kinoer noensinne. Som skuespiller har Cortellesi tidligere utmerket seg med monologer der hun med mørk humor berører den italienske mannssjåvinismen. Her har hun funnet et filmatisk uttrykk for det samme. Hun henter frem den kanoniserte neorealismen og tilfører den et etterlengtet korrektiv. Det er svært snedig gjort.