Bass bør skru opp volumet

Bass Oslo på Grünerløkka har holdt det gående i drøye fem år og ligger i et fint hjørnelokale i Thorvald Meyers gate. Det L-formede spisestedet har store vinduer, røff stil, er enkelt og spartansk innredet og har et bilde av Jerry Seinfeld som overvåker gjestene.

– Ja, her er dagens syvretter. Eventuelt kan dere plukke noen enkeltretter, alt etter hva dere har lyst på, sier den joviale servitøren.

Dagens syvretter koster fine 700 kroner, men det er vel strengt tatt en femretters meny. Andre restauranter gir ut godt brød og smør gratis, her er det én av de syv rettene. Nå kommer heldigvis det gode nystekte brødet raskt på bordet, og vi dypper de lune bitene i deilig, pisket hvitløkssmør.

Rett nummer «to» er en småsterk kickstart på måltidet. En fargerik blanding av gult rødt og grønt. Tomatbitene svømmer i en tomatconsommé, en klar suppe, med mye smak og et sting av noe gul chili. Her er også salt ansjos og frisk basilikum.

En enkel og god rett, men den mangler litt finesse og balanse mellom det spicy, syren, de søtere tomatene og salte ansjosfiletene.

Deretter kommer kveldens beste rett servert på to skåler. Dette er vel egentlig én rett som kan kombineres sammen, men resultatet er vellykket.

På det ene fatet ligger grovt malt tartar toppet med fersk kantarell. Det er godt krydret, saftig og velsmakende. Noe av kjøttet sparer vi til å legge oppi endiven på fatet ved siden av. Grønnsaken blir av mange kalt sikori og er sprø i konsistensen, sødmefull og noe bitter. Oppi endiven har kokken lagt et fint lag med hasselnøttvinaigrette, en frisk og spennende kombo mot kjøttet og de fine, peprede tonene fra soppen.

Det er lite folk i lokalet denne hverdagen, så servitøren har en enkel dag på jobben. Han har anbefalt en hvitvin fra Loire til de første rettene, og Mourat Clos Saint André er et fint valg. En smålubben vin, laget på druen chenin blanc og litt chardonnay. Med sin flotte syre og friskhet glir den godt sammen med både consommé og tartar.

Det går kjapt med serveringene, og nå ankommer neste rett bordet.

– Litt kjedelig rett. En slags måneformet tortellini fylt med en noe tam ragu. Jeg husker jeg satt i Bologna og fikk denne klassikeren servert i sommer. Da var det den vanlige, ringformede tortellinien med ragu og parmesan over. Denne varianten er på langt nær like god, sier spisefølget.

Hos Bass blir den gode pastaen servert med ostesaus og den italienske svinepølsen nduja. Sausen mangler smak og fylde, og retten gir overraskende lite smak av pølsen.

Siste rett før desserten, er entrecôte. Kjøttet er fint stekt, bra krydret, har god smak, men kunne definitivt vært mørere.

Her har kokken lagt på sprø skiver av jalapeños og revet pepperrot, og det forsiktige stinget av varme kler retten. Sjyen som hører til er salt og deilig, og servitøren har satt ekstra brød på bordet til å dyppe i kraften. Det benytter vi oss av.

– En frisk og søt dessert, men jeg synes det er veldig enkelt. Is med jordbær, pistasj og fløte smaker godt uten å være veldig spennende og kreativt. Det synes jeg gjennomsyrer hele måltidet. Kokken gjør en bra jobb, men totalt sett blir alt litt trygt. Det er ikke avansert i hverken teknikk eller råvarer, mener spisefølget.

Siden Bass startet opp er det kommer mange andre restauranter med faste, menyer i uformelle lokaler som Hyde, Bar Amour og Apostrophe.

Ja, det er hakket billigere på Bass sammenlignet med disse stedene, men man betaler gjerne en hundrelapp eller to for å få mer spennende og mettende mat enn hos Bass (vi tok en pizza litt senere på kvelden). Det er enkelt og godt, men ikke minneverdig.