Hovedretten sitter, resten må de jobbe med

Det har vært en egen sjanger, både utenlands og her. Kafeer innredet med bruktmøbler. En salongsofa i barokkstil her, en gammel skolestol der.

Mange av disse stedene har forsvunnet, men 200 holder på stilen og gir fort følelsen av å være mer bar enn restaurant – i hvert fall rent visuelt.

Det er svære lokaler, massevis av sitteplasser. Her står det med store bokstaver på vinduene at stedet er hundevennlig, og selv om det er lørdag kveld går jeg inn døren samtidig som en søt vofs.

Søte hunder gjør til dels opp for skuffende retter, men ikke nok.

La oss begynne fra begynnelsen. Vi slår oss ned og får raskt spørsmål om vi skal spise. «I så fall bør dere bestille dagens rett med en gang, det er nemlig bare én igjen», sier vår blide servitør. «Vi vil ha den siste!» roper vi, som om vi har vunnet i lotto.

Før vi bestiller mer mat, må vi nesten ha noe i glassene. De har en veldig kul vinliste. Ingen encyklopedi-størrelse. Middels lang, masse godt. Jeg liker for eksempel at utvalget av musserende er så variert. Her er greske bobler, røde bobler fra både Italia og Tyskland, syv champagner, mye pétnat og noe engelsk.

Det meste er priset til rundt tre ganger prisen på Vinmonopolet, noe jeg synes er bra sammenlignet med mange andre restauranter.

Vi lar oss friste av en tørr tokaj fra Ungarn. En frisk hvitvin på druen furmint med litt fedme.

Matmenyen er også innholdsrik. Den lengste kolonnen er under tittelen «snacks». En skikkelig kul liste med alt fra kaviar og vodka (300 kroner), løyrom og chips til østers, skinker og flere oster.

Vi bestiller litt brød, smør og fløteosten Brillat Savarin som en start. Osten kommer rett fra kjøleskapet og er dermed iskald og fast i stedet for rennende og bløt.

Brødet er lett varmet opp, men det kamuflerer ikke at det egentlig er tørt.

Smårettene står for tur. Vi får en tallerken toast med krabberøre. Vi er tre rundt bordet, og selv om retten vanligvis består av to krabbetoaster, har vår hyggelige servitør sørget for at vi får enhver.

Brødet er smørstekt og deilig, toppingen er enkel, men de er rause med krabbekjøttet. En saftig og forfriskende liten rett.

Også tartaren faller i smak. Her bruker de reinsdyrkjøtt i fine, små terninger. Kjøttet får skinne ved hjelp av en mild puré laget med svart hvitløk og små syltede terninger av rødbete. Jeg savner en sprøere tekstur. Det er noen små biter av det jeg tror er solsikkekjerner, men jeg vil gjerne ha mer.

Dagens rett, som vi kapret den siste av, er reker i hvitløk som freser og ryker. Rekene er spretne og smaker herlig av hvitløk. Litt mer chili hadde hevet opplevelsen.

Den store skuffelsen kommer i form av en mac'n'cheese. En liten keramikkskål er fylt med penne i hvit saus. Pastaen er overkokt, sausen er mild – selv om den inneholder både gruyère og gorgonzola. Den overkokte røren er langt fra verdt 150 kroner.

Tross litt lunken stemning etter de første smårettene tar det seg kraftig opp med hovedretten. Schnitzel er i vinden og har vært det et par år nå. 200 har servert retten siden de åpnet.

Knasende sprø panering, saftig kjøtt, syrlig og urtete gremolata og en liten haug med ansjosfileter er rett og slett utrolig godt og balansert. I tillegg får man en smørtung, men likevel luftig og lett potetmos til – den runder av hver kjøttbit på en nydelig måte.

Vi fryder oss over en gastronomisk opptur. For det er skikkelig god stemning her nå. En lørdagskveld og masse folk. Barstemingen vedvarer.

Kall meg tverr, men når jeg får det som helt opplagt er en juledessert godt ut i januar, vet jeg at fremdriften på kjøkkenet er borte.

En inspirert meny hviler nok på flere ting, der god ledelse og inspirerte ansatte er viktige faktorer. Menyen på 200 har endret seg lite siden oppstarten høsten 2023. Når jeg ser pepperkakesmulene på tallerkenen vår, tenker jeg at noe har gått galt i et eller annet ledd her.

Pepperkakesmulene er strødd under en kirsebærparfait. Selv om det er mye pepperkake her, smaker jeg ikke de deilige krydderne jeg forbinder med julekjeksen.

Selve parfaiten er også utrolig mild, men har en fin, kremet konsistens.

Den andre desserten er tre små pannekaker med tindvedkrem og mascarpone. Her kan virke som om mascarponen har sett bedre dager, den etterlater i hvert fall en besk ettersmak. Pannekakene er kalde og seige, men smaker helt greit. En minneverdig rett på restaurant er det uansett ikke.

På 200 er det herlig ukonvensjonelt. En miks av alt. Hadde maten vært mer oppfinnsom og inspirert, hadde dette vært prima.