Den chilenske regissøren Pablo Larraín er blitt en slags spesialist på verdenskjente kvinner som får sine livs tragedier brettet ut av det moderne mediesamfunnet.
I «Jackie» brukte han mye tid på å belyse Jackie Kennedys rolle som portvokter for Kennedy-klanens «Camelot». I «Spencer» var det vekten av den britiske kronen overfor en sårbar ung kvinne.
Hans fremste redskap i portrettene er Hollywood-glamour. Han har også et utradisjonelt blikk som portrettkunstner. Både Natalie Portman og Kristen Stewart har tilført portrettene kompleksitet. Det kompenserer for Larrains dristige formgrep som kan virke distanserende.
I dette tredje «diva-portrettet» av Maria Callas er avstanden større enn i de foregående filmene. Det handler ikke bare om at Larrain ofte betrakter Angelina Jolie som en gåtefull sfinks utenfor vår rekkevidde. Jolie spiller Callas som en forlengelse av sin egen suverene glamour.
Tidligere har Jolies tolkninger av såkalte vanlige kvinner vært et problem fordi vi ikke kan tro på henne som det. Her har Larrain åpenbart ønsket å utforske hennes Hollywood-glamour i møte med Maria Callas' glamour. Det oppstår få gnister av dette sammenstøtet.
Sfinks?
– Du er som en sfinks, sier Callas i filmen til sin husholderske for å berømme hennes pokeransikt under kortspill hjemme i leiligheten.
Men det er hun som er sfinksen. Og i likhet med den egyptiske sfinksen mangler Jolie den karakteristiske nesen som definerte Callas.
Kortspillet er et av få øyeblikk der vi får oppleve Callas som noe annet enn en utilnærmelig legende. Året er 1977, og vi har allerede fått vite i åpningsminuttene at hovedpersonen vil dø i løpet av de neste to ukene. Vi møter en diva som ikke har opptrådt på årevis. Stemmen er ikke lenger den samme, og daglige doser av beroligende medikamenter gir henne hallusinasjoner. Blant annet innbiller hun seg at en TV-journalist vil lage en reportasje om henne.
Det blir filmens inngang til livet hennes der hun forteller sin versjon. Hun er en uetterrettelig forteller, for å si det mildt, men kan være vittig. Hallusineringen gir Larrain anledning til å iscenesette noen overraskende opera-tablåer i hjertet av Paris. Med Eiffeltårnet i bakgrunnen ser vi henne spankulere forbi Anvil-koret i Verdis «Il Trovatore». Senere passerer hun et orkester som under striregn akkompagnerer en gruppe geishaer som utgjør «Humming Chorus» fra «Madama Butterfly».
Hva var magien?
Om dette er nok for å tilfredsstille operaelskerne, vet jeg ikke. Det er ikke nødvendigvis slik at musikken har havnet i bakgrunnen. Jolie har øvd i månedsvis for å fremstå som operasangerinne. Larrain har brukt råflott og avansert teknologi for å mikse filmstjernens stemme med Callas' originalstemme. Jolie gjør en utmerket innsats for å imitere en operasangerinne.
I filmen forblir Callas en opphøyd sfinks. Foto: AWE
Problemet er bare at Maria Callas ikke var en hvilken som helst operasangerinne. Hun hadde en stemme av en annen verden. Den er beskrevet som vakker i en ukonvensjonell forstand og komplisert sammensatt. I kombinasjon med sangerinnens dramatiske innlevelse ga det publikum fantastiske opplevelser. Hva denne magien besto i, får vi bare noen få smakebiter av. Larrain er ikke interessert i å definere den.
Den berøres så vidt under øvelsene Maria har med en anerkjent akkompagnatør som ønsker å bringe hennes stemme tilbake til sin fordums storhet. Han får aldri anledning til å konfrontere henne. Selv hennes nærmeste, husholdersken og butleren, strålende spilt av Pierfrancesco Favino og Alba Rohrwacher, må trippe nervøst rundt henne.
Det forteller mye om denne filmens avhengighet av Hollywood-glamour at to av Italias ypperste filmskuespillere på gebrokken engelsk må ta til takke med rollen som husholderske og butler.
