«The battle of the eye bulbs». Jeg var barnslig stolt av meg selv da jeg kom på denne alternative tittelen til den nye thrilleren med Amanda Seyfried og Sydney Sweeney. For du skal lete lenge etter en film som i samme omfang støtter seg på to skuespilleres ekstreme ferdigheter.
Begge to er som skapt for thriller- og horrorsjangerens veksling mellom spenning og hysteri. Med hvert sitt sett hypnotiske øyne suger de effektivt til seg kamera. Ingen av dem har tidligere gått så langt som de gjør i denne kvasifeministiske thrilleren – spesielt ikke Seyfried.
Filmskaper Paul Feig tar seg god tid før han slipper dem begge løs i filmens klimaks. Men når det skjer, er det en sann svir.
Handlingen minner om noe vi har sett mange ganger før. Ung kvinne med gåtefull bakgrunn søker arbeid som hushjelp hos et rikt ektepar med hemmeligheter. Men dette er ingen «Hånden som rører vuggen» (1992) der enslige kvinner demoniseres og ekteskapet triumferer.
Feig og skuespillerne tar noen skritt videre. Sweeney blir riktignok introdusert som en ung, attraktiv kvinne, Millie, som pirrer Ninas (Seyfried) ektemann Andrew (Brandon Sklenar). Men disse erotiske spenningene inngår i en kompleks trekanthistorie som tar så mange uventede vendinger, at man i likhet med rollefigurene til slutt velger å ikke stole på noen.
Diabolsk og karikert
Tidlig i filmen etableres Seyfrieds rollefigur som utilregnelig – både mentalt og som forteller. Bak den perfekte fasaden skjuler det seg en psykiatrisk pasient som holdes i sjakk av ektemannens tålmodige oppfølging. Det er i hvert fall hva Millie og vi tror i starten.
Som hushjelp uten rettigheter er Millie helt og holdent i Ninas vold, og humørsvingningene er diabolske. Bare Andrews intervensjoner hindrer henne i å få sparken. På denne måten trekkes Millie og Andrew mot hverandre. Det er uunngåelig.
Men det er noe ved dette bildet som skurrer. Datterens underlige iscenesettelse av familiens ritualer i dukkehuset kan avfeies som et barns livlige fantasi. Men hvorfor er Andrew så besatt av hårrøttene til sin kone? Og hva er greia med svigermors porselen, egentlig?
Én ting er sikkert: Om du først introduserer dyrebart porselen i denne typen film, vet du at det kommer til å gå i tusen knas. Dette er ingen spoiler. Filmskaperne kommer tidlig i filmen med tilsvarende innrømmelser. Som da Nina møter Mille første gang og unnskylder den svimlende trappen med at noen en dag kommer til å falle og slå seg ihjel i den.
Seyfried med stålkontroll
Dette er åpenbart ingen film som vil få Oscar-nominasjoner og priser. Til det er sjangeren for spekulativ, for trashy. Men jeg ville ikke vært den foruten. Det skyldes fremfor alt Seyfrieds oppvisning i kontrollert hysteri.
Når vi først tror vi har kommet bak fasaden, så må vi forsere enda noen lag ... Foto: NFD
Det er lett å avfeie rollen hennes fordi hele universet er så over alle støvelskaft. Her er ingen samfunnskritikk man kan bli klok på. Det er snarere et fantasifullt univers som foretar så mange omdreininger at alt kan skje. Men Seyfried har stålkontroll på rollen. Med superb teknikk og gudbenådede øyne overrumpler hun oss med perfekt timing og ser ut til å ha det ganske moro.
Sweeneys rolle er i starten mer introvert, men hun kommer sterkt mot slutten. Brandon Sklenar spiller drømmemannen fra helvete med et lite glimt i øyet – akkurat nok til at han redder denne karikaturen. Det er mye som ikke henger på greip i filmen – det er mange løse tråder. Bruken av fortellerstemmer gir oss ikke mer informasjon enn vi kan tolke oss til selv. Dessuten er den for lang.
Men så lenge øynene til Seyfried og Sweeney får virke inn på oss med sin magi, er jeg villig til å underkaste meg filmskapernes vold.
