Karakterdrap på Hitlers favorittfilmskaper

De av oss som har studert Leni Riefenstahls karriere, kjenner godt til hennes løgner og bortforklaringer. Som Hitlers yndling fikk hun tilgang på ressurser og muligheter som ingen annen filmskaper i sin samtid.

Og hun ga nazistene det de ønsket: en rekke beundrende portretter av «landsfaderen» Adolf Hitler og hans visjon for det tredje riket.

Hun var med sin propaganda instrumentell i å berede grunnen for en nazistisk maktovertagelse i Tyskland før annen verdenskrig. Likevel skulle hun under hele etterkrigstiden insistere på sin uskyld. Hun var en misforstått kunster som ikke brydde seg om politikk, bedyret hun. Hun ble syndebukk fordi hun var kvinne.

Likevel var hun ikke så forsvarsløs at hun ikke hadde ressurser til å gå løs på enhver påstand om hennes samarbeid med nazistene med trusler og søksmål.

Hele hennes liv etter krigen ble viet til å pynte på sitt rykte. Denne nye filmen av Andres Veiel er en effektiv påminner om hva hun var med på. Riefenstahl var ikke bare en uvanlig begavet filmkunstner. Hun var en skamløs opportunist og manipulator hvis løgner det ikke er vanskelig for en grundig dokumentarist å avkle.

Veiel er den første filmskaperen som har fått full tilgang til Riefenstahls arkiver. Sammen med journalisten Sandra Maischeberger lar han i hovedsak Riefenstahl gjøre jobben selv med å inkriminere seg.

Her plukkes Riefenstahls argumentasjon metodisk fra hverandre – med hennes egne ord. Mange av beskyldningene og problemstillingene ble også behandlet i Ray Müllers dokumentar «The Wonderful Horrible Life of Leni Riefenstahl» (1993). Men Müller lot henne i hovedsak slippe til med sin versjon, selv om han også konfronterte henne. Denne gangen er det hennes bortforklaringer og bagatelliseringen av egen rolle som settes under lupen.

Hun har alltid hevdet at hun ikke visste om utryddelsesleirene før helt mot slutten av krigen. At hun visste lite om hva som foregikk ved fronten. Her går filmskaperne nærmer inn på hennes rolle som den tyske hærens krigskorrespondent under invasjonen av Polen. At hun var embedded i naziuniform, visste vi fra før. Men da hun ville fjerne noen jødiske fanger fra bakgrunnen under et opptak, ble hennes befaling tatt bokstavelig – de jødiske fangene ble etter all sannsynlighet skutt.

Også denne gangen konfronteres hun med beskyldningene om at hun brukte tvangsarbeidende sigøynere som statister under innspillingen av «Tiefland» (1943-54). Det slås fast at ikke bare brukte hun barn fra leirene som gratisarbeidende statister, men at de alle ble sendt videre til leirene der de ble utryddet.

Samtidig opplever vi hvordan hun jobber iherdig med å dekke over sine spor og retusjere fortiden. Hennes motvilje overfor å erkjenne skyld, harmonerte med den vesttyske folkemeningen de første tiårene etter krigen.

Hun ble en hyppig talkshow-gjest på TV og ble hyllet av både Helmut Newton, Siegfrid & Roy og Quentin Tarantino. Hun søkte beskyttelse blant andre celebriteter – og fikk det delvis. Ja, det var også forsøk på å gjøre henne til et feministisk ikon.

Filmskaperne stikker ikke under en stol at Riefenstahl var fordømt begavet. Nettopp det gjorde henne så farlig. Det er ikke satt av nok tid til en grundig analyse av hennes filmografi, men filmen makter å fange opp noe av essensen av det. Det var særlig i OL-filmen «Olympia» (1938) at hun kunne utfolde seg med et banebrytende artisteri. Hun hevdet hun umulig kunne bifalle nazismen fordi hun så vakkert skildret den svarte atleten Jesse Owens.

Men som Susan Sontag påpekte i essayet «Fascinating Fascism» (1974), hadde Riefenstahls estetikk alltid klare fascistiske trekk. Og denne fascismen har etterlatt seg dype spor i populærkulturen. Men det tilhører kanskje en annen film.