En litt rar kveld på L’Atelier

Vi er på Skillebekk. Mulig jeg tar feil, men jeg tenker at det er en del av byen hvor bare de som bor der, ferdes.

Dette hjørnelokalet i Munkedamsveien huset tidligere vinbaren 100 og den japanske restauranten Katsu. Det var sushi og japanske sandwicher i kjelleren og naturvin og gode vibber i etasjen over. Så fikk jeg høre at nye folk hadde tatt over lokalene og døpt det L’Atelier.

Menyen var fransk, ambisiøs og utrolig fristende. Jeg måtte jo ta turen.

Det som møtte meg, var et stykke unna forventningene.

En gjeng unge karer står ved baren. En gjest har tatt seg en øl. Veggene er nymalte, støvet etter oppussingen er ikke fjernet. Men de har fått hengt opp bilder og fylt opp sprithyllen.

Stemningen er påvirket av guttegjengen på jobb og et stort bilde av glætte karer som spiller poker. Det får det til å føles som et sted du stikker innom for en snitt og fernet, heller enn et sted der du mesker deg i franske delikatesser. Samtidig innebærer jobben min å la tvilen komme folk til gode. Så vi bestiller en flaske hvit burgunder (Jean-Marc Boillot Bourgogne Blanc 2022) til 2,7 ganger polpris og velger det som frister av mat.

Og det artige er at maten er bra. Sjøkrepsen treffer der den skal. Den er ikke overstekt og har et søtt og saftig kjøtt som bader i smør. Vi lar skiver av ferskt surdeigsbrød suge opp smørrestene på tallerkenen.

Forrett nummer to er fritert calamari. En frisk dilldipp smaker, men det hjelper ikke når flere av blekksprutbitene er seige. Paneringen er også ujevn slik at du får både sprø og dvaske biter.

Lokalene begynner å fylles opp av et sammensurium av typer. En dame med bikkje og pils i det ene hjørnet. Et par i 20-årene på date i det andre. En fyr i baren som åpenbart trives på gymmen. Et rundt bord med Skillebekk-innfødte, mennene i blå matrosblazere og damene i blomstrete kjoler og diamanter i ørene.

Ja, det er fortsatt både pub og bistro. Litt danskebåten møter Theatercaféen møter Tamara.

Så det blir stryk på konsept. Men kudos for bra hovedrett. Kokken kommer heseblesende opp trappen med en tallerken grillet entrecôte. Kjøttet er saftig og perfekt medium-rått. Bordelaisesausen er godt balansert og gir både lett syrlighet og dybde til retten.

Ovnsbakte gulrøtter og poteter er ikke verdens mest spennende tilbehør, men enkelt er jo også godt. Her skulle jeg bare ønske gulrøttene ikke var bakt så lenge. Jeg savner litt tyggemotstand.

Vi bestiller de to dessertene de har på menyen. Sjokoladefondanten er vinneren. Den er fyldig med en rennende kjerne. En mild vaniljesaus er god å ha til den mørke sjokoladen.

Crème brûléen er tatt ut av sin form og pyntet med kokte bær. Det brente sukkeret på toppen knaser godt, men selve puddingen skuffer. Den er kornete og tykk i konsistensen, men smaker godt av vanilje.

Får du bra mat her? Ja. Er det et sted jeg anbefaler? Nei.

På den ene side er dette en bar som ser ut som den har vodka/battery på menyen. På den annen side serverer den gratinerte sjøkreps. Kontrasten blir for stor.

Jeg er tilhenger av å bryte med det etablerte, men da må det gjøres smidigere. Man føler seg litt malplassert når nabobordet heller i seg øl, mens man selv liksom er på «fransk restaurant».