Langt fra noen turistfelle

Det er knapt mulig å komme lenger unna ideen om den lille, familiedrevne italienske nabolagsrestauranten enn Olivias nyåpnede spisefabrikk i tre etasjer på hjørnet av Egertorget. Vi besøker restauranten rett før jul og ordet turistfelle får ny betydning gjennom panoramavinduene, der elegante julekranser skinner over grønne planter, åpne peiser og restaurantgjester i dype stoler. Det ser så innbydende ut i kulden at føttene går av seg selv inn den store hjørnedøren.

Men der stopper det. Rett innenfor står en ung mann og beklager at alt er fullt i et par timer fremover. En onsdag ettermiddag. De håpefulle foran oss må snu, men vi har heldigvis bestilt og blir fulgt opp til et hyggelig bord i annen etasje.

Innredningen er umiskjennelig Olivia’sk, med kosemøbler i kurv og velur, litt treverk, litt marmor, flere åpne peiser, mengder av grønne planter. Organiseringen av møbler og gangveier virker litt kaotisk med en gang, men fungerer supert for å lage intime soner der man nesten får følelsen av å være i den lille nabolagsrestauranten.

Glass og vannkaraffel står allerede på vårt runde bord, sammen med diverse oljer og en krukke med bestikk og servietter. Menyen er stor og til forveksling lik de andre Olivia-filialene. Prisene er også omtrent identiske, der de ligger ganske midt på Oslos restauranttre.

Vi starter med en Antipasto all’italiana, en trefjel med flere typer salami, spekeskinke, mozzarella, tomat, oliven, pesto, artisjokk og melon. Og nybakt focaccia. Bortsett fra den litt smakløse melonen, som med fordel kunne vært byttet ut med noe mer sesongriktig, er alt utmerket. Saftig skinke, spennende salami, pesto med tydelig smak av pinjekjerner og basilikum, smaksrik tomat, myk ost.

Mens vi spiser, studerer vi servitørene. Det er bare et par uker siden Olivia Eger åpnet dørene, men her virker alt påfallende rolig og kontrollert. Ingen stresser, alle er blide.

Vi har ikke glemt forrige gang Olivia-kjeden åpnet ny restaurant i Oslo, i Østbanehallen. Det var ingen god opplevelse for oss, med stressede servitører og et mildt sagt ujevnt kjøkken. Vi tok det på manglende trening (hvilket senere besøk har bekreftet), men var overrasket over at Olivia sentralt hadde så dårlig opplegg for en startup.

Hvis det var årsaken, har de sannelig lært. Her på Eger virker alle så drevne, så samkjørte og dyktige at det er lett å tro at de har hentet sine beste folk fra alle filialer for å sikre en god start. Og lurt er det, for her har det vært fullt kjør fra første dag, kan restaurantsjefen fortelle.

Til hovedrett har jeg bestilt skinnstekt torsk med sopprisotto som siderett. Willie vil ha pizza. Men først får vi en tallerken med glovarme friterte akkarringer som fjerner ethvert snev av julestemning. Her er sommer og saltvann i hver sprø og saftige munnfull.

Olivia Eger kan servere nesten 500 når alle bord er besatt (inkludert selskapslokalene i kjelleren). Denne kvelden er det ingen ledige bord så vidt vi kan se, så det er bare å ta av seg Borsalino-hatten og applaudere da Willie får sin pizza alla Diavola rett fra steinovnen, med den sprøeste bunnen vi har fått i Oslo.

– Det er faktisk den beste pizzaen jeg har spist på veldig lenge, sier Willie lett forbauset. Salamien er sterk og smaksrik, tomatsausen myk og mild. Og den tynne bunnen er seig og sprø helt inn til midten. Perfekt.

Min torsk er ikke like fantastisk, til det har den nok ligget på kjøl for lenge. Men den flaker seg fint, og tilbehøret: sopp, spinat og tomat, er aldeles nydelig. Det samme er sopprisottoen. Kremet, med distinkt soppsmak og perfekt kokt ris.

For noen år siden åpnet Nespresso sitt første norske utsalg i disse lokalene. Siden den gang har det vært diverse pop up-butikker her. Men vi tar neppe feil når vi spår at Olivia har flyttet inn for å bli. Her er det Eger-kvalitet i alle ledd, helt ned til den deilige håndlagde espressoen som avslutter måltidet.