Saken er biff, men Trancher sauser det til

– Hurra for Trancher! I år kan de feire 15 år her på Grünerløkka. Det er imponerende, sier spisefølget.

Restaurantene ligger som perler på en snor i området, og biffrestauranten er en av flere stayere.

Oslo har ikke mange rene biffrestauranter, men et visst utvalg finnes. Middelmådige Hereford og Big Horn Steakhouse har eksistert i mange år, i tillegg til St. Lars, Borggården biffrestaurant, svake Jensens Bøfhus og den danske kjeden Köd. Trancher åpnet dørene på Grünerløkka i 2008 og utvidet i 2017 med en ny avdeling på Aker brygge.

Vi åpner dørene til Thorvald Meyers gate 78 og får plass på den ene siden av lokalet. Her er det trangt, brune bord, lysekroner og speil på veggene. Man har prøvd å gjøre det litt hjemmekoselig, men det vanker ikke noen interiørpriser på Trancher. I starten er vi bare to par i spisestedet, men heldigvis fylles restauranten kjapt opp, og stemningen øker.

– Genialt konsept for den kjøttsultne, sier spisefølget.

Her har de langtidsstekt entrecôte, så kan gjestene velge stykker på enten 150, 220 eller 300 gram. Tilbehøret finnes på en tavle som flyttes rundt til gjestene, og her finnes ulike sauser, forskjellige poteter og et assortert utvalg grønnsaker.

I tillegg finnes østers og tunfisk til forrett, og sistnevnte er noen herlige munnfuller før biffen. Stekt kort tid på høy varmt – såkalt tataki – og byr på masse god smak. En syrlig dressing til, en slags remulade, til den sesamfrøkledde tunfisken.

Det er småkjølig i lokalet, så servitøren er kledd i strikkegenser. Dermed ser hun ut som Sofie Gråbøl fra krimserien «Forbrytelsen», som jo passer godt når hun spidder den blodige biffen og legger stykkene over på fatene våre.

Kjøttet er en perfekt entrecôte med kjerne av fett og mørt og godt kjøtt rundt. Flott kjøttsmak, bra krydret og skikkelig saftig. Noe av utfordringen til Trancher er å holde et «medium rare» kjøttstykke varmt. Det er i utgangspunktet ikke så varmt, og selv om fatene kommer fra varmeskapet, blir entrecôten fort kald.

– Mye godt tilbehør, men det blir nokså dyrt. Selve biffen vår på 300 gram koster 435 kroner, men de skal jo ha betalt for grønnsakene. Jeg synes innholdet i de små skålene til 85 og 98 kroner er nokså stivt priset, mener spisefølget.

Sopp og løk smaker nydelig, artisjokken blir solgt inn som «stekt artisjokk», men virker lite stekt. Chipotlefriesene er varme og sprø. De har noe smeltet parmesan på toppen, men chipotle? Her er det lite, nesten fraværende chili-sting.

Skuffelsen denne kvelden er sausene. Béarnaisen er ok, men litt tam og kunne vært både tykkere og mer syrlig. Peppersausen smaker av de hele pepperkornene, som vel da kvalifiserer til at det er en peppersaus, men denne er pregløs og skuffende. Mer fløte, mer konjakk, mer av noe!

Det samme gjentar seg med chimichurrien. Vi har spist mange varianter av den sør- og mellomamerikanske sausen, og den er som regel super til grillet eller stekt kjøtt. Dette er en av de kjedeligste og tamme jeg har vært borti. Mer oregano, mer hvitløk, mer koriander, mer chili og mer syre ville gjort den godt.

Servitøren har kastet strikkegenseren. Stappfull restaurant har ført til varmere lokale og høyere aktivitet. Hun har likevel stålkontroll på alle bordene, kommer med anbefalinger og gjør en meget god jobb. Vi deler en flaske malbec fra Argentina, og Luigi Bosca Malbec Reserva 2020 er en god rødvin med pent krydderpreg, duft av mørke bær og behagelige tanniner.

Vi får akkurat plass til en liten dessert. Honningparfait med pistasjnøtter blir servert i et glass rett ut av fryseren. Friskt, passe søtt, enkelt og ukomplisert.

– Intimt, god stemning og veldig bra entrecôte. Det er lett å skjønne at Trancher har holde det gående så lenge, sier spisefølget.

Bare få skikk på sausene, så blir karakteren et hakk bedre!