Smakene sitter ikke på Palazzo Comunale

Mat fra Sicilia. Prima plassering på Grünerløkka, midt mellom Blå og Mathallen. Nydelig lokale. Deilig uteservering langs Akerselva. Stor og variert meny med mange sicilianske fristelser.

Restauranten er Dag Tjerslands (Skur 33, Signalen, Baltazar) nyeste hjertebarn. Kan den italienske storstuen Palazzo Comunale bli en ny Løkka-institusjon?

Tja. Jeg kommer nok tilbake for et glass god vin fra Sicilia. Kanskje en pizza eller en drink. Men det blir nok med det inntil videre. La meg utdype hvorfor.

Vi sitter ute på den litt bortgjemte uteserveringen. Noen kajakkpadlere suser forbi, og solen glitrer i elven.

Vinmenyen er liten med hovedvekt på naturvin fra Sicilia. Flere gode produsenter er representert, blant annet COS og Cornelissen, og prisene ligger på omtrent tre ganger polpris. Vi lander på en frisk og mineralsk COS Metodo Classico Extra Brut.

Mens vi venter på mat, kommer en av kokkene forbi og tilbyr oss å smake på et nystekt tynt brød fylt med ost – focaccia di recco. Brødet er lunt, sprøtt, salt og fettete. Mmmm, tenker vi og gleder oss til resten. Lite visste vi om at dette skulle bli kveldens kanskje beste rett.

Vi starter med arancini. Krokettene med ragu og ost er knasende sprø, men fyllet smaker lite. Det samme gjelder panelle (friterte maiskaker). De er sprø, men hvor er saltet? Urtedippen som følger med hjelper litt.

Agnello tonnato med mørt lam i tynne skiver, toppet med tunfiskmajones, er helt ålreit. Mer syre og friskhet hadde gjort seg, majonesen blir litt stram og smaker litt for mye fisk.

Caponataen, en klassisk sursøt salat fra Sicilia, er til gjengjeld for syrlig og mangler sødme. Tomatene er gode, og salaten frisk, men hovedingrediensene, squash og aubergine, smaker bare eddik. Nesten som om de har ligget i lake?

Herfra kan det bare gå oppover, tenker vi.

Pizzaen er ikke så verst. Luftig, saftig, sprø og med god bunn. Klassisk og enkel tomatsaus. Frisk og delikat med aubergine, oliven, kapers, osten caciocavallo og squash (selv om squash ikke sto på menyen).

Hadde ikke grønnsakene vært oversaltet, hadde denne vært helt ålreit.

Gnocchi med stekt artisjokk og saus på blåmuggost har et fint hint av muskat og pepper i potetputene. Artisjokkene er få, men gode.

Men sausen er overraskende tam og karakterløs. Hvor er blåmuggosten? Vi kjenner bare et svakt hint av den. Dermed blir retten blass og forglemmelig.

Servicen er helt middels. Vi sitter ofte med tomme vannglass og speider lenge etter servitørene – til tross for at de er mange.

Så kommer retten vi har gledet oss mest til. Pasta med langtidskokt kjøttragu. «Evighetspasta», ble retten omtalt som av kjøkkenet da Vink var innom rett etter åpning.

Pastaen er hjemmelaget og håndkuttet. Og ujevne biter er egentlig bare sjarmerende. Men her er pastaen i tykkeste laget. Vi tygger og tygger og savner mer saus.

Dessverre er det lite hjelp å få i sausen. Det er lite av den, væsken er nesten borte. Og det kvernede kjøttet er ikke særlig mørt, men ganske tørt.

Den største kjøttentusiasten rundt bordet har fått hovedretten sin: Langtidsbraisert oksekjake. Igjen blir vi overrasket.

– Hvordan kan langtidsstekt kjøtt som dette være så tørt, utbrytes det.

Kan dessert redde kvelden? Vi bestiller alle fire. De kommer raskt og ser ganske deilige ut. Før servitøren forlater bordet, tar hun frem en kanne med kaffe som hun heller over tiramisuen.

Det skulle hun ikke ha gjort. Om tiramisuen var god, får vi aldri vite. Den er iallfall ikke god nå. Krem og kjeks forvandles til en grøtete og tynn saus som bare smaker bitter kaffe.

Ricottakremen har fått for lite sitron og sukker og smaker bare ... ricotta? Ostekaken med pistasj er kompakt, men helt OK. Sitron fylt med sitronkremen er bedre. Iallfall ved første smak.

– Hva er den bismaken? Kjenner dere den også? Er det fisk, spør venninnen min. Ja, sannelig. En ubehagelig ettersmak av fisk og sjø brer seg i munnen. Her har det skjedd noe rart.

Ingen redning der, altså. Ergo: Smakene hos Palazzo Communale sitter ikke helt foreløpig. For all del – det er fort gjort å bomme med saltbøssen på én rett. Men det er ikke bra når nesten all mat enten er for salt, for syrlig eller smakløs.

Neste gang blir det bare vin. Kanskje pizza. Og gjerne focaccia di recco!