Som kvinnelig actionstjerne har Gal Gadot en kvalitet hennes mannlige kolleger ofte har skjult under macho pokerfjes: Vi kan lese ansiktet hennes.
Selv om noe av mystikken kanskje forsvinner, blir hun mer tilgjengelig emosjonelt. Hun er dessuten noe så eksotisk som en hemmelig agent som velger å stole på andre mennesker. Hun tror på relasjoner.
Muligens er det dette filmskaperne tenker på når de snakker om at karakteren Rachel Stone (Gadot) har klare kvinnelige egenskaper. Vi får ikke bare enda en hardtslående kvinne som slår fra seg som en mann. Jeg skulle likevel ønske at disse egenskapene stakk dypere.
Mørkets hjerte?
Stone er her av samme grunn som Bond og Bourne: Hun skal redde verden. Og det gjør hun spektakulært, i stort sett de samme omgivelsene som tidligere påkostede actionfilmer. Fra toppen av alpene, gjennom Island og Marokkos golde landskap, via en vanvittig biljakt nedover Lisboas skrå gater.
Her er all verdens sjenerøse incentivordninger utnyttet til fulle (og hadde Norge hatt en bedre ordning, ville også våre landemerker kommet med).
Vi møter Stone ute i felten som MI6-agent. Men egentlig jobber hun undercover for å avsløre en mulig muldvarp blant agentene. Selv tilhører hun Charteret, en semi-hemmelig organisasjon som gjør verden trygg ved avansert teknologi og lynraske operasjoner.
Sentralt for arbeidet står Charterets teknologiske nyvinning, kalt Hjertet, som kan hacke seg inn overalt. Men Hjertet er etablert for å verne verden fra onde krefter. Hva skjer om disse kreftene tar Hjertet i sin besittelse?
Etter «Wonder Woman» og «Fast and Furious»-filmene er Gal Gadot tilbake som rendyrket actionhelt i Bond og Bourne-kategorien. Foto: Netflix
Løp, Gadot, løp
Vi har sett stort sett alle disse scenariene og rollefigurene før: den onde terroristen som har mistet sin menneskelighet, den utålmodige MI6-sjefen som krever resultater nå, artige skruer og datanerder som jobber på begge sider av loven.
En av disse nerdene spilles av indiske Alia Bhatt som her får sin gjennombruddsrolle i Hollywood. Som karakter er hun langt mer interessant enn Gadots superhelt. Hun er utstyrt med en forhistorie og et motiv. Vi kan identifisere oss med hennes dilemmaer.
Selv om filmskaperne forsøker å gjøre Gadots figur til en mer human superhelt, med visse myke verdier, forblir hun en mytisk skikkelse.
Gadot er ingen karakterskuespiller, for å si det forsiktig. Hun har funnet seg til rette som vår tids fremste fortolker av superheltkvinner, med de begrensninger som hører til. Det handler om å slåss i nærkamper, styre kjøredoninger og løpe. Ja, jeg har knapt sett noen actionhelt løpe så mye.
En ekte actionhelt må kunne styre kjøredoninger. Foto: Netflix
Forenklet univers
Men jeg skulle gjerne sett at historien og hennes rollefigur var bedre utviklet. Som i alle kjente actionunivers er det lagt opp til at hovedrollen også skal bryne seg på sine antagonister med bitende og lakonisk humor. Men vittighetene er ikke raffinerte nok. De har ingen brodd som kan fortelle oss noe særlig om rollefigurene og relasjonen mellom dem.
Dette universet synes også å mangle det oppdaterte verdenssynet som Bond-merkevaren har fått i de nyeste filmene. Her er aktørene enten på det gode eller det ondes side.
Mens Bond etter hvert mistet troen på britene og vestens hegemoni, fremstår Stone som en trofast forsvarer av status quo. Det blir for enkelt i lengden.
