Filmbransjen er en perfekt arena for å skildre narsissisme i forstørret format. I hvilke andre bransjer kan en utålelig diva ytre seg om klimakrisen og samtidig få applaus og priser for det? Faren ved slike navlebeskuende betraktninger er at de blir for interne, for bransjespesifikke. Men det var aldri noe problem for dramaserien «Ring min agent!».
Den franske komedien var en av de mest populære seriene på Netflix frem til pandemien i 2020. Mens filmbransjen kollapset i virkeligheten, bestemte serieskaperne seg for å la selskapet i serien gå konkurs. Våre venner i castingbyrået ASK ble spredt for alle vinder, og det var få som forventet et comeback. Men her er de tilbake på Netflix, i form av en spillefilm.
Seriens hovedperson Andréa (Camille Cottin) jobber ikke lenger som skuespilleragent, men forbereder sin debut som spillefilmregissør. Rundt seg har hun mange gamle kjente som nå jobber i ulike kapasiteter i filmbransjen. Det kommer godt med i en relasjonsbasert bransje der det hele tiden oppstår branner som må slukkes, og egoer som må temmes.
Camille Cottin og Laure Calamy er filmens dynamiske motpoler. Foto: Netflix
Også her, som i serien, møter vi filmstjerner som spiller seg selv, fra George Clooney og Eva Longoria til den franske stjernen Laurent Lafitte, som spiller hovedrollen i Andreas’ spillefilmdebut. Sistnevnte er en nevrotisk kunstnersjel som Andrea må forsøke å gi selvtilliten tilbake. Men det viser seg at hans tidligere forhold til motspilleren Laetitia Casta (som også spiller seg selv) skaper komplikasjoner.
En like stor utfordring er det å få et velfødd villsvin til å ta instruksjon under opptakene. For også villsvin er sensitive og har sin egen agent.
Svimlende egoer
Det er ingen i denne navlebeskuende bransjen som slipper unna, aller minst Andreá selv. Splitt og hersk er hennes modus operandi for å få det som hun vil i en hierarkisk bransje der hun nå er nummer to – rett under produsenten.
Laurent Lafitte og Laetitia Casta spiller seg selv – to skuespillere med samarbeidsproblemer. Foto: Netflix
Alle som kjenner en filmregissør, vil nikke humrende av den besettelsen prosjektet blir for henne, og hvordan alt annet i livet hennes blir sekundært i møte med det enorme fjellet de nå skal bestige.
Det ender selvsagt med knall og fall. Som agent lærte Andréa å pleie skuespillernes egoer. Det kommer godt med da de to hovedrollene hennes rømmer fra filmsettet for å ofre seg for en lokal miljøsak. Også hennes eget ego kommer i veien.
Hun ansetter sin gamle venninne Noémie (Laure Calamy), fordi hun tror hun enkelt kan kontrollere henne. Men også Noémie har steget i gradene og har egne ambisjoner og planer. Det går over alle støvleskaft da hun mister hodet overfor selveste George Clooney.
Årets beste komedie?
Det er lenge siden jeg har ledd så godt av god gammeldags menneskelig dårskap. Filmskaperne har mindre tid enn i serien til hver enkelt av rollefigurene, men har lagt desto mer arbeid i å skape en helstøpt helaftens komedie.
Thibault de Montalembert og Fanny Sidney i et rolig øyeblikk. Foto: Christophe Brachet / Netflix
Det er sjelden at så mange begavede komedieskuespillere er samlet på ett brett. Cottin er tøffere i trynet og mer syrlig denne gangen, men også mer sårbar. Hennes dynamiske motpol er den fabelaktige Calamy i rollen som Noémie. Hun kan her fremvise et svimlende register jeg bare er full av beundring for.
Om Cottins rollefigur kan være kalkulert og litt hjerteløs, er Calamys figur et oppkomme av komisk vidd og sjenerøsitet. Som i de beste komediene betyr timingen alt. Calamy gir oss her en oppvisning i denne undervurderte kunstformen. Slike prestasjoner får sjelden filmpriser, men det vil være hjerteløst av neste års César-jury å ignorere Calamy.
Spillefilmer som er basert på serier, er noe jeg vanligvis skyr unna, klok av skade. Denne er annerledes. Jeg tviler på at vi får se en bedre komedie på denne siden av nyttår.
