Det er lenge siden Olympen var på topp

Salg, konkurser, stengte dører. Alt har ikke vært rosenrødt for ivrige gjester av Olympen restaurant de siste årene.

Grønlands storstue med sine digre lysekroner lokker oss inn dørene denne sure vinterkvelden. De neste timene skal vi i perioder angre på at vi lot oss friste.

Jeg tenker alltid på filmen «The War of The Roses» når jeg er på Olympen. Etter at Michael Douglas sagt «Now, I guess I'll go in and piss on the fish» og har sagd av hælene på alle de høyhælte skoene til Kathleen Turner, ender de begge oppi en stor lysekrone.

Nå er det ingen som tisser på fisken på Olympen, men pissekaldt i lokalet er det. Vi får plass ved det store vinduet ut mot Grønlandsleiret, men beholder ytterklærne på.

Menyen varmer heller ikke spesielt mye, men det er gøy at de har beholdt pattegrisen, som riktignok må bestilles en uke i forkant. Ellers går det i klassiske retter til en brukbar pris. Her er blant annet tartar, spekefjøl, entrecôte, burger og reinsdyrskank.

Olympen, kalt «Lompa», ble startet av Schous bryggeri allerede i 1892. Da var det et populært ølsted. i 2007 gjenåpnet stedet etter massiv oppussing signert utelivsgründer Nevzat Arikan.

Han holdt det gående helt til pandemien, da han så seg nødt til å selge restauranten. Deretter har det vært flere drivere av stedet.

Servicen er upersonlig, men kjapp denne kvelden. Det skulle bare mangle i et nesten tomt lokale. Vi får raskt utdelt vann og menyer og velger to forretter og to hovedretter.

Drikkemenyen er brukbar, spesielt når det gjelder øl. Bryggeriet Nøgne Ø er godt representert. Er du ute etter rask promille, kan du bestille Nøgne Ø Splice The Mainbrace Barley Wine som inneholder 11,5 prosent alkohol.

Forrettene er greie, men heller ikke noe mer. Gravet hjort er salt og smaksrik, men tilbehøret skuffer. Sødmefulle sellerirotchips burde vært sprøere, og den syrlige tyttebærrømmen er tam på smak. En enkel forrett, pent pyntet med spirer på toppen.

Den andre forretten er hakket bedre. De frityrstekte scampiene kunne hatt mer spenst og vært hakket mer knasende, men miksen er fin. Salaten er fargerik, med sprø blader, fint modnet avokado, syltet rødløk og passe hard, sødmefull mango. 228 kroner er en OK pris for en nokså mettende porsjon.

Vinlisten er ikke omfattende, men du gjør flere god kjøp her. Ch. Gombaude-Guillot Pom’N’Roll 2019 fra Pomerol i Bordeaux er ganget med drøyt to av prisen på Vinmonopolet. Den viser seg å være en frisk og fruktig merlot til våre to hovedretter.

Det er gøy at flere og flere restauranter i Oslo har wienerschnitzel på menyen, men dette holder ikke til 349 kroner. Kjøttet er hardt, tørt og smakløst.

Tilbehøret er greit med surkål og kapers, men portersausen blir for sødmefull og hever ikke totalinntrykket. Potetpureen er mettende, men hadde hatt godt av enda mer smør i blandingen. Sjekk ut varianten på St. Lars. Der kan de det!

Entrecôte er et bedre valg. Den kunne vært mørere og mer smaksrik, men kjøttet er fint stekt, godt krydret og tilbehøret er bra.

Béarnaisen er nokså syrlig og smaker godt, aspargesbønnene er spretne og pommes friten er salt og sprø. Gulrøttene er mer glaserte enn friterte, men har passe bitt i seg. Prisen er det heller ikke noe å si på. 338 kroner er mindre enn mange andre restauranter tar betalt for samme rett.

Man har lyst til at Olympen skal lykkes. Stedet har så mye historie i veggene og et lokale som innbyr til skåling, fest og skravling. Det brune interiøret. De flotte maleriene fra Enerhaugen og Grønland signert Hans Henrik Sartz Backer. De elegante krystallysekronene.

Alt dette taler for at folk skal besøke stedet, men nivået på kjøkkenet holder foreløpig ikke mål.