På Apostrophe bistro får du byens kanskje styggeste, men beste dessert

– Tar sugar daddy regningen?

Vi er blitt plassert nærmest på fanget til nabobordet. Det er tett, man hører alt de sier, både det morsomme (Hei, sugar daddy), men også det kjedelige.

Å sitte tett er kanskje en del av bistrokonseptet. Og det går helt greit, altså, men et hot tips allerede nå: Be om et bord ved vinduet. I alle fall om du er en nysgjerrigper som meg.

Nok om det, over til det aller viktigste: maten!

Apostrophe har holdt det gående på Grünerløkka en liten stund. Det begynte som Lofthus samvirkelags pizzarestaurant. Deretter la de om, med stor suksess, til et omakasekjøkken. Nå skal pizzaene inngå i Apostrophes nye bistrokonsept.

Fire av Lofthus-pizzaene er med. I tillegg har de franske og italienske forretter, dagens kjøtt, fisk, vegetar og dessert. En uformell bistro kan man ikke ha for mange av. Men det må jo smake godt.

Vi vil smake både pizza og dagens fisk til hovedrett og holder derfor forretten liten og enkel. Det blir brød og brunet smør, oliven og tartar.

For en start! Tartaren er perfekt tilberedt. Små biter av kjøtt, fritert pastinakk, biter av cornichon (franske sylteagurker) og gressløk. Den klassiske rå eggeplommen på toppen er erstattet med masse gravet eggeplomme som er raspet på toppen. Dette gir enda mer umami, salt og kompleksitet.

Tartaren har også litt sting. Det kan ha vært kajenne. Retten skylles ned med et glass nøttete chardonnay med god syre fra produsenten Rolet. En finfin kombinasjon.

Kveldens hovedretter representerer hvert sitt søreuropeiske land, pizza fra Italia og fisk fra Frankrike. Dagens fisk er bouillabaisse, en sørfransk fiskesuppe som tradisjonelt lages med safran. Den er dessverre altfor salt.

– Er det noe brent oppi her?

Venninnen min ser ikke helt overbevist ut etter første smak. Jo, jeg mistenker at noen av skalldyrene er blitt stekt litt for lenge og hardt da de laget kraften. Den er mørk og tung. De har også brukt den krydrete og smørbare salamien 'nduja i. Mulig den overdøver de ellers delikate smakene i retten.

Det er veldig synd, for retten er i utgangspunktet en liten oppdagelsesreise. For hver bit man tar, får man smake en ny råvare: hamachi, skrei, røye, kamskjell, blåskjell. Dette kunne vært veldig godt, men kraften mangler litt kjærlighet.

Jeg er glad vi deler to hovedretter. For nå kan jeg se frem til minst en halv pizza. Vi går for deres dyreste. Gourmetpizza, som den heter. I dag serveres den med potet, rødløk og løyrom.

Lofthuspizzaen er ofte helt tynn og sprø både i midten og i skorpen. Det fungerer bra her, med den milde toppingen. Løyrom er sparsommelig dandert på. Så det er fint at den slipper å konkurrere med en bunn som roper etter oppmerksomhet.

En kjempebonus er at servitøren tipser om at de har åpnet en pinot noir fra USA i omakase-delen av restauranten. Han har selv smakt den for første gang i dag og anbefaler oss å prøve. Det liker vi. Vinen på glass i bistroen består av mange rimelige og kjente viner. Det er godt likte viner, men det er jo gøy å prøve noe nytt når man er ute og spiser.

Men om man kan nyte litt av godene fra fine dining-konseptet ved siden av, er det jo ingen sak.

Det er så deilig med avslappet service. Servitøren er innom bordet akkurat passe ofte. Han er en sånn som klarer å lese gjestene. Han skjønner om gjestene vil prate og tulle eller være for seg selv. I kveld er vi en mellomting. Også det fungerer bra.

Om du som jeg har binget Netflix-serien «Ugly Delicious», så vet du at mat ikke trenger å være fint dandert og raffinert for å være deilig. Desserten er så stygg som en dessert får blitt, men den er helt nydelig på smak.

Dagens dessert – hold deg fast – brunet smør-is med cookie dough, granbarpulver og gransirup. Det skjer så mye i munnen at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Er det sitrus? Er det det pistasj? Det er noe som frembringer minner, men vi klarer ikke sette fingeren på det.

En nydelig dessert som på papiret er tung og søt, men som i virkeligheten er en oppfriskende happy ending.

Jeg tror dette er en bistro som er kommet for å bli. Det er så deilig med et sted som inviterer til litt hverdagsluksus. En bistro skal jo være nedpå, noe de er her. Den skal være lunt og koselig. Det er den også. Maten skal fungere både til hverdags og fest. Det gjør maten i all hovedsak her, og jeg tror vi har litt uflaks med bouillabaissen.