Tenk om alt var like bra som pizzaen

– Prego!

En tallerken med italienske godsaker kommer på bordet. Vi er tilbake på Girotondo, sentralt plassert i 2. etasje over Håndslag på Youngstorget. Fire år etter at Aftenposten sist trillet en femmer på terningen.

Lokalet er hipt og uformelt, med sosiale langbord i marmor. Perfekt for storfamilien og vennegjenger, kanskje mindre perfekt for intime dater. Menyen kan friste med syv antipasti, et rikt utvalg pizza, fire klassiske italienske desserter og et passe stort utvalg italienske viner.

Fra høyttalerne strømmer en noe klisjéfylt spilleliste, som trolig heter noe i retning av «Top italian classics». Og i likhet med siste besøk, gjenkjenner vi den italiensktalende servitøren fra Villa Paradisos glansdager. Det må jo love godt?

Vi starter kalaset med antipasti og deler en classico italiano til 310 kroner, med italiensk spekemat, ost og marinerte artisjokker. Og en 190-kroners caprese de burrata med cherrytomater, burrata og basilikum.

Vi gyver løs på ost og skinke.

– Kan det være pecorino?

– Og dette er vel coppaskinke? Og dette parma?

Hverken ost eller spekemat presenteres. Vi smaker og gjetter. Ingen krise, men ingen optimal service.

Gjettingen vår er ikke helt på bærtur. Både pecorino, parma og coppa er digg og saftig, og særlig parmaskinken smelter på tungen. Nam. Den røkte mozzarellaen er en eksotisk overraskelse. Artisjokken er derimot kald og kjedelig.

Ost og skinke serveres med aioli og en slags focaccia – en oreganokrydret varm surdeigsseanse som minner mest om pizzaskorper uten fyll. Artig vri, men pass på å ikke spise deg for mett.

Capresen smaker derimot lite innsats. Cherrytomatene er smakløse og litt dvaske. Det er riktignok utenfor sesong, men tomatene jeg kjøper på Rema 1000 smaker mer enn dette.

Det skorter også på både olivenolje, basilikum, salt og pepper. Ikke engang en burrata, mozzarellaens snobbete storebror, kan redde dette. Retten kunne blitt hevet av litt egenpåført olivenolje, salt og pepper, men ingen av delene står på bordet.

Så er det duket for kveldens høydepunkt: pizza. Vi har gått for fire varianter:

Klassikeren Parma. Veggisvarianten Norma, med tomatsaus og aubergine.

Og to spicy alibier: Infuocata med tomatsaus, sterk salami fra Abruzzo, pecorino, rødløk, chili og oliven. Og Lurida, som skal være toppet med sterk italiensk pølse og tre oster: den røkte kumelksosten scamorza, rødkittosten taleggio og pecorino.

Bunnene er laget på surdeig, som kokkene visstnok bruker tre til fem dager på å heve. Det smakes. Pizzaene er rause, både i størrelse og fyll og er vel verdt de rundt 220 kronene de koster.

De fleste av dem er også himla gode. Kanskje blant byens aller beste.

Infuocata er en perfekt komponert symfoni mellom den syrlige pizzabunnen, den smakfulle tomatsausen, den spicy salamien og chilien, den sødmefylte løken og de salte olivene. Nam.

Norma er kanskje den beste vegetarpizzaen vi har spist i Oslo. Auberginen er perfekt tilberedt og kjøkkenet har vært rause med parmesanen.

Parma bugner av fløyelsmyk nyskåret skinke, parmesan, rucola og olivenolje, men er litt kjedelig på smak og hadde vært enda bedre med et dryss pinjekjerner.

Lurida blir rett og slett for mye av gode. Den «sterke» pølsen finnes ikke sterk, og det hele blir tungt og mektig.

Vi runder av det hele med to klassiske italienske desserter: Panna cotta og tiramisu.

Panna cottaen er god på smak, med frisk saus. Tiramisuen er en altfor søt skuffelse, totalt blottet for smak av hverken kaffe eller marsala.

Det til tross: Hit kan du trygt ta med både den kresne, eventyrlystne og konservative på et realt tradisjonelt italiensk pizzamåltid før konsert eller teater.