Herlig stemning og deilig pizza

Skremmende god! Det er lenge til halloween, men pizzaen med gresskar på Girotondo er verdt ventetiden. Kombinasjonen av søtt og salt er nydelig, og vi storkoser oss i «høyden» ved Youngstorget.

Girotondo åpnet dørene i 2018 og omtaler seg som en «familiedrevet restaurant» med en « atmosfære som gir følelsen av å komme hjem». Det stemmer nokså bra.

Vi labber opp trappen og inn i det store og åpne restaurantlokalet. «Hjemme-hos-følelsen» forsterkes av langbord hvor man kan få plass til hele storfamilien om man ønsker.

Gjestene denne kvelden er både familier, par og små og store vennegjenger. Det eneste vi kan klage på, er at det er knotete å få plassert beina under bordet når det sitter folk på de lange benkene. Det er hyggelig å sitte sammen med vilt fremmede, men det er vanskelig å tyvlytte til samtalene i det nokså bråkete lokalet.

Etter at cocktailbaren Andre til høyre forsvant i samme etasje, har Girotondo overtatt plassen og blitt nesten dobbelt så stor. Der inne er det mer loungeaktig, roligere og bedre plass til beina.

Vi starter etegildet med et stort fat med skinker og oster. En raus, god og variert porsjon.

Gode italienske salamipølser, parmaskinke og en pecorino-ost som er salt og kraftig på smak. Det er bra at de serverer en frisk salat til alt det salte. Vi får også en fyldig aioli og marinerte artisjokker med fin nøttesmak.

Det er likevel den såkalte focacciaen som stjeler oppmerksomheten. En slags lun og fint stekt pizzabunn, luftig, deilig småseig og salt. Brødet metter godt og smaker fantastisk.

Det åpne kjøkkenet gjør spiseopplevelsen mer levende. Her kommer pizzaer i høyt tempo inn og ut av ovnen, baren i enden har masse vinflasker i hyllen, og det er høy intensitet hos servitørene. En herlig, intim og avslappende atmosfære.

Etter en halvtimes tid lander fire pizzavarianter på bordet. Det ser fristende ut.

Vi starter med La Manza, der innbydende skiver av rød

bresaola

ligger på toppen. Det salte oksekjøttet har en mild og intens smak og byr på noe sødme til den salte parmesanen. Bunnen er verdt besøket alene. Bakt på en 70 år gammel surdeig er den skikkelig sprø på utsiden og luftig og småseig på innsiden.

Pizzaene koster 270 og 290 kroner, en pris de fleste konkurrenter også ligger på.

Utvalget av vin er begrenset, men vinene er ikke for dyre. Påslaget ligger på rundt tregangen av prisen på Vinmonopolet.

Den friske og fyldige rødvinen Poggiotondo Chianti Superiore 2023 glir pent sammen med de ulike pizzatypene.

Montanara er også en vellykket pizza. Her har kokkene brukt tre forskjellige ostetyper. Kombinasjonen av den salte fåremelksosten pecorino, den litt søtlige gorgonzolaen og den friske mozzarellaen er veldig godt.

Vi kunne gjerne fått enda mer trøkk og en rausere mengde av den grove svinepølsen salsiccia, men stykkene glir kjapt ned i gapet. Det er kort vei fra ovnen til bordet, og ganen får kjørt seg med glovarm ost.

Vi ser ikke mye til servitørene gjennom kvelden og maten havner på bordet uten et ord. Et vennlig smil, et spørsmål om maten smaker eller om man trenger noe mer å drikke, hadde vært hyggelig

Calabrese er neste pizza ut. Tomatsausen er søtlig og markant, og rundingen er toppet med svinepølsen nduja fra Calabria. Det gir et lett røkt preg og sørger for et småhissig angrep på munnen. Pizzaen er også toppet med cime di rapa, en slags brokkoliaktig grønnsak med fine nøttetoner.

En god pizza, men den når ikke opp til kveldens beste servering: Nostrana.

Nostrana, ja. Det høres ut som en rumensk draculafilm, men er en veldig god pizza. Kombinasjonen av masse søtlig gresskarkrem til alt det salte er knallbra. Masse fet og deilig

guanciale

byr på umamismak, mens oregano og syrlig mozzarella hever smaken.

Pizzaen har også et lett røkt preg fra kumelksosten provola. Denne kommer vi til å bestille igjen.

Girotondo holder varmen på pizzaovnen oppe og byr på en velsmakende middag til en rimelig pris.