Jewel of India: Bedre nan har jeg aldri fått i Oslo

– Når det står «medium», så mener dere «medium for nordmenn», ikke sant?

De tre karene på nabobordet er en ganske typisk utfordring for indiske restauranter. Kompisene har ikke sett hverandre på lenge, er kommet for å jazze og fortelle groviser.

En av dem tenkte det var spennende med indisk. Men det skal ikke være for spennende. Og litt sterkt, men stopp! Ikke for sterkt.

– Man bestiller ikke forrett på indisk, fortsetter en av dem foran servitøren.

Bare tøv, selvfølgelig. De mener ikke vondt, men er kulinarisk late. Heldigvis for dem har de kommet til rett sted. Jewel of India har strålende curry og ekstraordinært bra nan (indisk brød). Og servitørene er så profesjonelle at de kan takle et hvilket som helst nanhue som måtte ramle inn dørene.

Dessverre ville det ikke vært så dumt av oss å gjøre som dem – droppe forrett.

Oppskriften i den hyggelige kjelleren ved Solli plass, er velprøvd, men god. Man sitter trangt blant varme farger, gammeldagse møbler og vegger proppfulle av indiske motiver.

En armé av servitører er svært oppmerksomme. De kunne vært bedre formidlere av indisk matkultur, men man mangler aldri noe. Papadams og tre smaksrike sauser står allerede klart på bordet.

Menyen er stor. Den består av litt gatemat, alle de klassiske curryene og flere spesialiteter.

Mange av rettene hører til Mughlai-kjøkkenet, en matkultur som stammer fra et eldgammelt og autoritært regime.

Mogulene (keiserne) som hersket i India fra 1526-1857, ansatte kokker i stort monn. Kokkene blandet lokale smaker med tyrkisk og persisk. Resultatet ble rike, mettende og ofte kjøttbaserte retter. For eksempel chicken tikka, rogan josh eller korma. Biryani og kebab kommer også fra mogultiden, men er ikke på menyen her.

Vi starter med to forretter som begge finnes i kokebøker fra mogulperioden. Men vi angrer.

Dal Shorba er en linsegryte med koriander, spisskummen og løk. Den skuffer stort. Linsenes jordaktige og grumsete smak (som man gjerne ønsker å skylle vekk), dominerer. Suppen mangler dybde og krydder.

Vi får også dekonstruert samosa, der fyllet vanligvis er pakket inn i butterdeig og fritert. Her er den «bar». I stedet er sprø deigbiter blandet sammen med fyllet av poteter, kikerter, erter og koriander. Veldig gode smaker, og god balanse mellom sterkt og syrlig. Men dessverre er retten lunken.

Så langt er det langt frem til femmeren Jewel of India har hatt hos Aftenposten i alle år.

Men SÅ!

De to curryene sitter som en kule. Vi prøver en «chefs special» som heter Lam Rara, også denne i mogulstil. Her er utrolig møre biter med lam tilberedt sammen med lammekjøttdeig, som gir god tekstur i gryten.

Krydder typisk for nord i landet, som kummin, ingefær og hvitløk, ligger lagvis i sausen. Det ser beskjedent ut – en brun gryte som bader i fett. Men det smaker komplekst og fantastisk.

Ordentlig glad i sjelen blir jeg også av å løfte nanen ut av kurven. Det knaser i bunnen der brødet har vært klisteret til tandooren (tradisjonell leirovn). På utsiden er det store myke bobler, penslet med hvitløkssmør og koriander. Bedre nan har jeg aldri fått i Oslo. Finner du noe bedre, send oss en mail!

Direkte smørblid blir man jo også av å dyppe dette i den kremete butter chicken-sausen. Retten sees gjerne på som en paradegren for indiske restauranter, selv om den først ble funnet opp på 1950-tallet.

Jewel of Indias versjon har et godt rykte og innfrir. En veldig rik saus med litt sting. Ettersom kyllingen er grillet, kan den lett bli tørr. Men denne er mør og saftig.

– Ooo det er ikke for sterkt detta, da!

Også de tre kompisene virker å få verdi for de rundt 300 kronene en hovedrett koster. Servitører som får med seg at ølen snart er tom, hjelper også på. Ikke minst er atmosfæren her nede ordentlig hyggelig, selv om den er litt gammelmodig.

Eierne Vijay Kumar Sharma og Sharda Sharma innvandret fra India på 80-tallet. De skriver på nettsiden at de med maten vil formilde historier fra hjemlandet. De kunne gjerne brukt mer energi på formidlingen. Hadde de også ryddet litt i menyen og utfordret kokkene på de kreative forrettene, kunne de kanskje nærmet seg toppkarakter.