En herlig kosekrim-perle

I «Ludwig» blir folk drept på de mest brutale måter. Likevel storkoser jeg meg med hver eneste episode.

Koselige mord er jo en selvmotsigelse. Det finnes selvfølgelig ikke noe koselig ved drap, men kosekrim er blitt big business i både forlagsbransjen og på strømmetjenestene.

Det er uten tvil gode penger å tjene på sånne som meg, som sluker kosekrim i alle formater.

Richard Osmans «Torsdagsmordklubben» er et perfekt eksempel på kosekrim. En pensjonistlandsby utgjør et lukket miljø. Pensjonistene er amatørdetektivene, mordgåten driver handlingen, og humoren demper de mørke og brutale elementene. Intrikate gåter står i sentrum, ikke groteske scener med blod og gørr.

Strømmetjenestene har også for lengst skjønt det. En analyse som Parrot Analytics gjorde i 2025, viser at antallet nye kosekrim-serier som nådde skjermene i 2025, var åtte ganger høyere enn før år 2000.

Fra hele Agatha Christie-universet via «Only Murders in the Building» til «The Residence» viser hvor populært kosekrim er. Filmatiseringer av Christies bøker kommer stadig vekk i nye innpakninger. BBC og BritBox produserer for tiden en ny Hercule Poirot-serie.

Årets julespesial av «Ludwig» har til og med en gjesteopptreden av David Suchet, kjent fra den gamle Poirot-serien. Det er garantert ikke tilfeldig. Christies Poirot og Miss Marple er sjangerens konge og dronning.

BBC-serien «Ludwig» er seg selv og sin sjanger svært bevisst. Det er heller ikke tilfeldig at John Taylor (David Mitchell) er en einstøing som livnærer seg ved å lage kryptiske kryssord og puslespill. Han gir ut bøker under navnet Ludwig. Sosial interaksjon er ikke hans sterkeste side. Komikeren Mitchell er perfekt i rollen som den geniale, men sære nerden.

Rammen er vakre Cambridge, og hver episode starter med selve ugjerningen. Inn kommer vår forfjamsede puslespill-ekspert, som er fabelaktig god til å se mønstre der politiet ikke ser noe som helst.

I sesong to er John blitt politikonsulent. Han blir kalt inn når det bisarre dukker opp: Hva gjør man når to personer tilstår det samme drapet, men bare én kan være morderen? Og hvordan sørger man for at riktig offer blir forgiftet når sushien går rundt og rundt på et samlebånd?

Mark Brotherhood skrur sammen mysteriene med imponerende presisjon. Den elegante dialogen og humoren sørger for at selve oppklaringen alltid underholder.

Sesong én startet med at Johns tvillingbror, politietterforskeren James, forsvant. Tilbake sto en bitter kone, Lucy, herlig spilt av Anna Maxwell Martin, og en frustrert sønn (Dylan Hughes). Lucy ba John om hjelp.

James’ forsvinning og politikorrupsjon er seriens røde tråd. Den starter litt tregt i sesong to, men så snart nemesisen får et ansikt, øker intensiteten. Har konspirasjonsteoretikerne rett? Er det menneskeofring på gang?

«Ludwig» er morsom, metabevisst og leken. Den gjør mord til kosemat uten å fordumme. I en verden preget av krig og usikkerhet er det ikke rart at mange søker trøst i nettopp denne sjangeren. Nordisk noir skal gjøre deg urolig og redd, men kosekrim gjør det motsatte.

Vi vet at John kommer til å løse gåten. Veien frem til løsningen er likevel så smart og intrikat at det trygge aldri blir kjedelig. Det forutsigbare er selve poenget.