Visker ut skillet mellom fiksjon og virkelighet

Er de ikke egentlig litt like, de to skuespillerne fra Texas? Matthew McConaughey og Woody Harrelson har lenge vært bestekompiser. Kjemien mellom de to fikk fritt spillerom i den fantastiske krimserien «True Detective».

Under en ferie til Hellas, som de to familiene hadde sammen, begynte ryktene å gå om at de faktisk kan være halvbrødre på ordentlig. McConaugheys mor skal visstnok ha innrømmet at hun hadde et intimt forhold til Harrelsons far.

Det er intrikat nok. Mer spesielt blir det når man vet at Harrelsons far var leiemorder. Charles Harrelson ble dømt for å ha drept en føderal dommer i 1979. McConaugheys far var en rik oljebaron. Moren, Kathleen, og faren hadde et stormfullt forhold, og de var gift og skilt tre ganger.

Dette er jo en for god historie til å la ligge. Det vet selvsagt både Hollywood og de to skuespillerne, som ifølge ferske intervjuer fortsatt ikke har tatt en DNA-test.

Den nye komiserien «Brothers» er «based on a true rumor», men der opphører virkeligheten – eller gjør den egentlig det?

Debatten om virkelighetsfiksjon dreier seg om hvor mye man kan bruke fra eget liv, stjele fra virkelige personer og fortsatt kalle det fiksjon. «Brothers» tøyer grensene.

I serien spiller McConaughey og Harrelson fiksjonaliserte utgaver av seg selv. Alle rundt dem er skuespillere, men figurene er løse tolkninger av deres egne familier.

Fiksjonaliserte kjendiser har en lang TV-tradisjon, fra Larry David i «Curb Your Enthusiasm» til Steve Coogan og Rob Brydon i «The Trip».

Leken mellom hva som lånes fra virkelige personer og mer karikerte trekk, er råstoff for komedien. «Brothers» går hakket videre fordi den også er basert på et virkelig rykte – ja, kanskje er den til og med sann?

Fiksjonsversjonene av Matthew og Woody røyker noe som ikke er sigaretter, og blir arrestert. Det har røtter i virkeligheten. Om McConaugheys mor, spilt med friskt overskudd av Holland Taylor, virkelig var en eksosrype, er kanskje dikt og forbannet løgn.

Komiserien følger de to familiene mens de sjonglerer berømmelsens pris og barneoppdragelse. Harrelson er anarkisten som sverger til fri barneoppdragelse. McConaughey omfavner tradisjonelle familieverdier og strenge regler.

Seriens røde tråd er at Harrelson får nyss om ryktet om at de er halvbrødre og begynner å leke detektiv. Samtidig bestemmer McConaughey seg for å stille til valg som guvernør i Texas.

Forskjellene og likhetene mellom de to bygger opp spenning og seerens nysgjerrighet på hva som er sant og ikke. Det gir serien god friksjon i det som ellers kunne blitt en mer tradisjonell komiserie.

«Brothers» bærer også preg av å være selvopptatt. I noen sekvenser blir det vel mye.

Da de starter et band uten å innse egne begrensninger, blir det anmassende. Sammen er de veldig intense! Andre sekvenser er tilnærmet geniale, og jeg lo høyt. Scenen der McConaughey skal ta med sønnen på hans jaktdebut og veganeren Harrelson ender opp med å drepe hjorten, er hysterisk og helt absurd.

«Brothers» er best når de lar de andre skuespillerne også slippe til. Spesielt er Brittany Ishibashi et funn som Harrelsons tålmodige kone. Serien balanserer hårfint mellom god komedie og ren egotripp. Etter åtte episoder lurer jeg fortsatt på hvor mye de egentlig har diktet opp. Det er kanskje seriens beste finurlighet.