Hvem er jeg? Det såre enkle, men uhyre komplekse spørsmålet ligger til grunn for denne serien om adopsjon. Og det forklarer hvorfor vi har sett en markant tilvekst av dokumentarer og programmer om adopsjon og slektsgransking: Det er rett og slett en uhyre effektiv inngang til en utforskning av identitet.
Om du i tillegg hiver inn en TV-kjendis i miksen, så har du hva kanalene regner som en kalkulert suksess.
Christian Strand er en av om lag hundre barn som ble adoptert fra Indonesia til Norge på 1980-tallet. Siden den gang er Indonesia blitt en økonomisk stormakt og har lagt strengere føringer på sin adopsjonspolitikk. Men fortidens ubalanse, eller urett, begått av adopsjonsbyråer som ville møte den desperate etterspørselen fra vestlige land etter barn, hviler fortsatt som en skygge over livet til mange adopterte.
Det mener i hvert fall Priyangika Samanthie, en av de adopterte Strand møter gjennom sin rolle som programleder. Hun utfordrer Strand til å bli mer aktiv i sin søken etter egne røtter og mener vi må endre hvordan vi tenker når vi snakker om adopterte.
Det har aldri handlet om velmente vestlige par som gjorde fattige familier i den såkalte tredje verden en tjeneste, mener hun. Det har handlet om menneskehandel.
Christian Strand og adoptivfaren Arne like før sistnevnte døde. Foto: NRK
Identitet er kaotisk
Strand kjøper ikke uten videre dette resonnementet. I hvert fall ikke i starten. Han har hatt en god oppvekst og har ikke reflektert mye over sin forhistorie som adoptert. I motsetning til Priyangika, føler han ikke på et savn.
Da hun tvinger ham til å gå dypere inn i det, ligger det likevel en sårhet der. Men den er mer kompleks og omhandler hans streben etter å vise seg god nok nettopp fordi han var så ønsket av sine adoptivforeldre. Og den kompliseres av at hans norske adoptivfar, avismannen Arne Strand, er alvorlig syk.
Det er i slike stunder at denne serien er på sitt mest interessante; når stereotypiene om hva en adoptert er, får en korreksjon i møte med virkeligheten. Identitet og røtter er ikke oversiktlige størrelser. De er viltvoksende og kaotiske. Etter hvert som Strand nærmer seg sine røtter i Indonesia, blir sannheten stadig mer usikker og kompleks. Og det virvles opp en rekke spørsmål det er umulig å gå i dybden på gjennom dette underholdningsformatet.
Å grave i egen historie gir deg ikke nødvendigvis de svarene du håper på. Foto: NRK
Kvinnenes utsatthet
Strand har lang erfaring som programleder i NRK, men her må han senke den profesjonelle guarden og slippe oss inn i noe av det mest sårbare. Det gjøres kyndig og greit. Det grines ikke mer enn nødvendig, og hans egen familie utleveres på en skånsom måte. TV 2 ville nok kjørt hardere på det emosjonelle.
Likevel har Strands ektefelle, Madeleine, fått en ganske fremskutt rolle. Årsaken til det, er åpenbar: hun får ham til å senke skuldrene. Om det er en direkte forlengelse av en god kjemi i ekteskapet, vet ikke jeg. Det fungerer i hvert fall utmerket foran kamera.
Serien lar Strands jakt på sin biologiske familie utfylles av parallelle historier der andre adopterte utforsker egne røtter. Det hemmer noen ganger fremdriften, men vider ut tematikken.
I starten fleiper Strand og en annet vellykket adoptert om at de synes hele greia med å finne sin biologiske familie er litt kleint og noe fremmed. Etter å ha oppsøkt barnehjemmet i Indonesia, er kanskje ikke den følelsen noe mindre fremmed. Men han forstår mer av hvor utsatte disse kvinnene som gir fra seg barna, er.
I møte med sin egen mors kompliserte bakgrunn tar han et skritt tilbake – av respekt for henne, men kanskje også av redsel. Strand blir som oss litt klokere av denne serien. Men all ny innsikt har sin pris.
