«The Sympathizer» er et heftig harselas med krigsfilm

Er det mulig å lage et spennende drama om identitet og arv, som også er intrikat som en John le Carré-historie og morsom som «Tropic Thunder»?

Klart det!

«The Sympathizer» løper rundt i din strømmejungel nå, og det er bare å prøve å henge med på galskapen.

De syv episodene er basert på Viet Thanh Nguyens prisvinnende murstein «The Sympathizer» fra 2016. Så vidt jeg vet, er det eneste roman som har vunnet både Pulitzer Prize og Edgar Award. Den ble altså feiret som et stort litterært verk (Pulitzer), samtidig som krimnerdene (Edgar) elsket den.

Da jeg leste boken, skjønte jeg fort hvorfor. «The Sympathizer» var like ambisiøs og intrikat som spennende og medrivende.

Det samme kan vi si om serien. «The Sympathizer» på skjerm er en dundrende motor av spenning og humor som kjører deg gjennom en svimlende labyrint av intriger. Den har sine utfordringer, men det skal vi komme til.

Den navnløse hovedpersonen The Captain er halvt fransk, halvt vietnamesisk. Han er assistent for en vietnamesisk general som kjemper mot kommunistene fra nord. The Captain har daglig omgang med CIA-agenten Claude. De snakker om amerikansk funk mens de torturerer spioner fra nord.

Saigon står for fall – eller foran frihetens dør, om du vil – når kommunistene snart skal kaste ut amerikanerne. Det vi seere vet, som Claude og generalen er skjermet for, er at The Captain også er kommunistisk spion.

Saigon stormes i en vill førsteepisode, og The Captain får beskjed om å rømme til USA. Han skal fortsette spionasjen der. Senere ender han opp som konsulent for Niko, en ravende stormannsgal regissør som skal lage sitt Vietnam-krigsepos.

Samtidig har han kontakt med et villnis av amerikanske eksentrikere. Kongressmannen Ned Godwin aka Napalm Ned som ikke har gitt opp Vietnamkrigen. Professor Hammer, ekspert på Sørøst-Asia, som approprierer så mye kultur at han neppe hadde overlevd i 2024.

Felles for dem alle – regissør, CIA-sjef, professor, kongressmann – er at de spilles av Robert Downey Jr! Han strutter rundt i nydelige kostymer og kreative parykker. Den ferske Oscar-vinneren er likevel ikke seriens største åpenbaring.

Det er nemlig Hoa Xuande som The Captain. Akkurat slik boken og serien vrir det amerikanske blikket på Vietnamkrigen – eller den amerikanske krigen i Vietnam, som den omtales som – bruker den også The Captain til å herse med de amerikanske stereotypene.

Hoa Xuande mestrer elegant balansegangen mellom de to kulturene han dras mellom. Når han snakker vietnamesisk, tenker han på engelsk. Kroppsspråket hans er like amerikansk som vietnamesisk. Han er seriøs og sarkastisk på begge språk og bygger en kompleks identitet av sine to bakgrunner. Til slutt må han stille seg spørsmålet alle spioner frykter: Hvem er jeg?

«The Sympathizer» har også sine tunge stunder. Intrigen blir litt seig når sympatisøren slår røtter i L.A. Historien trenger elementene for å bygge reisverket som skal bli et dramatisk slott i de to siste episodene, men prisen er noen episoder som står litt for rolig. Etter den strålende åpningen er det lave tempoet uvant.

Når filminnspillingen kommer i gang, slår det gnister. Da kommer filmens harselas med Hollywood generelt og «Apokalypse nå!» spesielt frem. Ikke siden Robert Downey Jr. tullet med amerikansk krigsfilm i «Tropic Thunder» har Hollywoods dunkende ereksjon for Vietnamkrigen blitt pisket så hardt.

«The Sympathizer» tar harselasen enda lengre. De innleide statistene viser seg å være kinesere og må erstattes. Det er enkel, men stor humor når de nye statistene får boltre seg i egne replikker regissøren ikke forstår.

«The Sympathizers» storhet viser seg når disse scenene står skulder til skulder med The Captains graving i egen fortid og fremtid. Hvordan er det å vokse opp med to kulturer?

Som han så rørende sier det i romanen: «I am a spy, a sleeper, a spook, a man of two faces. Perhaps not surprisingly, I am also a man of two minds, able to see any issue from both sides. Sometimes I flatter myself that this is a talent». Dette er tonen som regissør Park Chan-wook spiller videre på med stort hell.

Dermed blir «The Sympathizer» en moderne Graham Greene-historie, en arkeologisk utgraving i identitet verdig John le Carrés kalde krig. Samtidig som denne indre stormen utfolder seg, er «The Sympathizer» en presis satire. Den balansegangen er imponerende.

Det er da man skjønner hvorfor «The Sympathizer» vant sjangerpriser og ble hyllet som stor kunst. Serien gjør ikke skam på boken.