Ah, hvem av oss kyniske TV-tittere vil ikke ha en kristen sekt eller tre i strømmefeeden? Litt true crime eller et godt drama som forklarer hva som kan skje med litt for mye Det gamle testamente i monitor?
Det ligger et voldsomt potensial i historien om religiøs isolasjon. Grunntanken med å skape et undertrykkende fellesskap er jo som skreddersydd for å bli satt under film- eller serielupen.
Ofte blir det sterk krim og rikt drama («Vitne til mord») eller fryktinngytende skrekk («The Witch»). På sitt beste får vi også kvass samfunnskritikk. «The Handmaid's Tale» er et godt eksempel på det siste, hvor hele USA ble styrt av en religiøs sekt og vi hang neglebitende med sesong etter sesong. Vi ble skremt, smartere og fanget av det dystre dramaet.
Britiske «Unchosen» prøver seg litt her og der, men får ikke til noe av det disse storverkene leverer på. Aller mest skuffende er det hvor svak krimgåte serien blir.
«Et kloakkrør rett inn i sjelen»
Lille Grace holder på å drukne da en mystisk, Jesus-aktig fyr plukker henne opp fra innsjøen. Han gir Grace til moren Rosie. Faren Adam og broren hans Sam får æren for redningsdåden, men Sam sendes i isolasjon fordi han i dramaets hete ringte ambulanse fra en hemmelig Iphone.
Molly Windsor spiller Rosie i «Unchosen». Hun er en av de få som ikke er veldig redd for å bli en av Guds utvalgte. Foto: Justin Downing/Netflix
Sektleder Mr. Philips omtaler smarttelefoner som «et kloakkrør rett inn i sjelen vår». Selv om det poenget står greit utenfor de lukkede religiøse rom, gjennomfører sekten også andre undertrykkende og voldelige tiltak. Syndere tvinges til fysisk renselse. Adam voldtar Rosie etter bønn. Barn skilles fra fedre som ikke respekterer Guds vrede. Den store frykten er å bli «uvalgt» i Guds øyne.
Tok luften ut av rommet i «The Leftover»
«Unchosen» etablerer raskt en kuende atmosfære. Spesielt menighetens runde samlingsrom uten vinduer viser potensial. Likevel kollapser seriens konstruksjon like fort. Den mystiske fremmede lurer rundt som en redningsmann, selv om han åpenbart har uedle motiver.
Mr. Phillips konfiskerer en Iphone fra sektmedlem Sam, og omtaler den som «et kloakkrør rett inn i sjelen vår». Den fargerike beskrivelsen av nymotens skjerm er et av få høydepunkter i «Unchosen». Foto: Justin Downing/Netflix
Sams fluktforsøk har lite spenning over seg. Adams klatring i det interne hierarkiet gir ham lite indre motstand. Krimplottet rundt sektens sagmølledrift hadde knapt fått godkjent på et tidlig skrivekurs for håpefulle thrillerforfattere.
Til og med Christopher Ecclestone som sektleder faller gjennom. Alle vi som elsker serien «The Leftovers», husker da Ecclestone tok luften ut av rommet som den dystre, straffeorienterte Pastor Matt Jamison. I «Unchosen» er han en blek utgave av samme karakter.
Mr. Phillips rekker knapt å få nødvendig autoritet før han blir like feilbarlig og rørete som de andre. I likhet med de andre hovedpersonene er han skrevet som en uferdig klisjé av sin rolle.
Slappere enn virkeligheten
Visuelt krymper også «Unchosen» inn. Den bruker opp det dystre samlingsrommet raskt og leverer det ene like bildet etter det andre av selve hovedbygningen.
Molly Windsor og Asa Butterfield som ekteparet Rosie og Adam i svake «Unchosen». Foto: John Armour/Netflix
Sam Devlin (Fra Fee) plukker opp mobilen i panikk. Foto: Justin Downing/Netflix
Rosie spilles av Molly Windsor Foto: Justin Downing/Netflix
Livet i sekten oppleves aldri så klaustrofobisk eller overvåket som trengs for at en serie som «Unchosen» skal fungere. Det er ingen fremdrift, hverken mot St. Peters perleport eller Lucifers brennende avgrunn.
Dermed blir «Unchosen» fort glemt i en samtid hvor virkeligheten leverer knallhardt på fordømmende, spisset religion. De amerikanske nyhetskanalene serverer oss Pete Hegseths «Pulp Fiction»-monologer til frokost. Evangelikalske menigheter styrer utenrikspolitikk til lunsj med sine dommedagsprofetier.
Hva gjør Netflix til kvelds? Hoster opp et halvkvedet, lite fengende krimdrama om at det er vanskelig å være medlem av en sekt.
