Det breker høyt fra Geita, men maten er utsøkt

Rock. Metall. Geiter. Det er førsteinntrykket når man går inn dørene på hjørnelokalet på St. Hanshaugen.

Geita har overlevd, til tross for åpning midt under pandemien. Nå er de klare for nye og større lokaler, uten å ha røpt hvor. Det er nok en god idé, selv om det nåværende, L-formede rommet har sin sjarm.

Vi får et bord rett foran kjøkkenet. Dinglende varmelamper, bulende kokkemuskler og gjennomsiktige bokser med ingredienser preger synsfeltet. Det føles som å være midt i en episode av «The Bear». Heldigvis blir det mye hyggeligere.

Første rett ut er sashimi av hamachi med ferske plommer og plommevinaigrette. Råvarene ligger stablet pent i en keramikkskål. Ikke bare er det pent, det er også godt. Vinaigretten har en sesamsmak og en anelse av noe hot. Jeg bryter etikette og slurper i meg siste dråpe.

Med min nåværende tilstand (gravid) blir jeg tilbydd en rabarbradrikk til maten. Den har høy syre og en sterk blomsteraroma – og blir for dominerende til de jordnære smakene i forretten.

Det beskjedne lokalet er perfekt for oss som liker å observere andre, her har man god oversikt. Kveldens gjester tyder på en nabolagsrestaurant som passer for mange. En høylytt venninnegjeng, en familie med nesten-store barn, en jobbgjeng og et merkelig par, hvis aldersforskjell gjør meg veldig nysgjerrig.

Kveldens andre fiskerett er røbetmarinert ishavsrøye med einebærgelé og pepperrotsaus. Også denne er dandert som et lite kunstverk. Vanligvis kan slik pynting virke litt fordums, tidlig 2000-talls. Men de vakre fargene smelter mitt strenge sinn. Med røyksmak fra einebærgeleen og sødme fra fisken er dette en herlig rett. Pepperrotsausen gir den balanse med sitt karakteristiske spicy lynne.

En tredje fiskerett deiser ned på vårt lille bord. En fargemessig modig rett. Her er alt nyanser av hvitt. Fiskepudding og bakt kveite.

Men hei sann, en liten misoglace redder den fra å bli helt familiemiddag fra forrige årtusen. Og de har ikke laget en kjedelig, hvit smørsaus, som så mange andre kjøkken i denne byen ville gjort. Nei da. Her ligger et lite under, nemlig en saus laget på gammel gjær. Den kjente brødsmaken blir som ny i møte med den møre fisken.

Med harde metallplater på bordene og metall-kunst på veggene spretter lyden hardt. Det hjelper heller ikke at det spilles tre hakk for høy, avdanket rockemusikk.

Det begynner også å merkes at vi er på den første av kveldens to bordsettinger. Kjøkkenet smeller tallerkener litt stresset utover disken for å legge på neste rett. Det blir for mye lyd.

Geita bør altså tenke litt mer på støy når de åpner i nye lokaler. Tepper eller tykke gardiner hadde gjort mye. Og selv om utsikt til kjøkkenet kan ha sin sjarm, må avstanden være større.

Den røffe stilen er en deilig variasjon fra byens mange restaurantlokaler som ser ut som venteværelser. Jeg aksepterer all geite-kunsten, men håper de velger flere myke kanter i sitt nye hjem.

For at dette ikke skal skli helt ut i en interiørspalte, kan jeg med ekte entusiasme rose kveldens femte rett. En rund, liten sak som ser ut som den er lakkert i en blank, dyp rødfarge. Det er kyllingleverpaté marinert i rødbeter med en solbærglasur utenpå, servert med briochebrød. Det søte og salte sammen med leversmaken er kveldens beste kombinasjon. Denne skal gjenskapes på neste middagsselskap.

Vi vet godt hva kveldens hovedrett er, lenge før den er servert. På benken blir halve andebryst omsorgsfullt lagt ned i en dyne av demiglace, som er en redusert og fyldig, brun saus. De aller fleste i lokalet har gått for en femretters og blir servert først. Vi som har valgt det andre alternativet, med to ekstra retter, får en litt mindre porsjon til slutt.

Det har vært en prøvelse å gå svanger og spise kjøtt på restaurant. Anbefalingen er at «kjøttet ikke skal være rosa». I min bok er det oppskriften på et grusomt stykke kjøtt. Tartar er det første jeg skal bestille fra barselsengen.

Jeg var derfor spent på andekjøttets tilstand. Bekymring viste seg å være grunnløs. Kjøttet er mørt og saftig. Den tykke, mektige sausen er nesten for mye av det gode, men reddes av en lettere sellerirotpuré. En halv, slapp kongeøsterssopp virker derimot malplassert og smaker lite.

Servicen har vært ganske lavmælt hele kvelden. Rettene har vært fint presentert, og min bordkavaler har fått greie vinanbefalinger. Om jeg skal pirke, har det tidvis vært en smule upersonlig. En litt mekanisk aura, muligens på grunn av fullt hus og tidspress før neste bordsetning.

Kveldens søte avslutning er en hvit sjokoladeganache med yuzuglace og sitronsorbet. Den kinesiske sitrusfrukten yuzu erobret Restaurant-Oslo i 2024, men jeg er ikke lei. Den syrlige smaken kan gi en rett det lille ekstra. Det gjør den også her. Sjokoladen er det tradisjonelle elementet som gjør at man ikke føler seg snytt for dessertopplevelsen, mens sorbeten bidrar med friskhet etter en tung hovedrett.

Geita serverer flere minneverdige retter med en ekstra tvist eller råvare. Det gjør at måltidet forblir interessant selv etter syv retter. Så får vi bare håpe at de leverer en litt mindre støyende opplevelse i nye lokaler.