Dyre mocktails og varmende gryter

Ah! Lukten av klor.

Oslos flunkende nye marokkanske restaurant deler inngang med et spa. Vi skal (heldigvis) forbi klorlukten, helt ned i byggets kjeller.

Her nede, et steinkast fra Vestkanttorget, har spisesteder i årevis insistert på å bo under bakken. Før Dar al Maghreb flyttet inn, holdt den indiske restauranten Gandhi 1947 fortet her – nå flyttet til gateplan, noen få meter lenger bort.

Estetikken som møter oss nede, gjør at spa og klor fort er glemt. Her er marokkanske fat, bilder og annen dekor spredt over de store lokalene. Restauranten er delt opp i flere soner ved hjelp av mønstrede skillevegger og hesteskoformede buer.

En smilende servitør viser oss til bordet innerst i lokalene. Vi går forbi kollegagjenger, par og venninnemiddager og slår oss ned.

Her er det alkoholfritt. En stor mocktailmeny frister oss med navn som «Marrakech – Red Medina» og «Casablanca – Ocean Breeze».

Vi lar oss forføre, og kort tid etter har vi fargerike kreasjoner i hånden. Jeg har gått for «Agadir – Golden Sands» og slurper dermed i meg en altfor søt væske som smaker av kokos, mango og ananas. Den er hakket mer interessant enn en tropisk nektar, men ikke nok til å forsvare den svimlende prisen på 179 kroner.

Bordvennen har gått for noe litt friskere, tidligere nevnte Casablanca. Den er ikke like søt, og heller ikke like dyr. Men den er fortsatt overpriset: Agurk, kokos, limejuice, kokosvann og sodavann for 159 kroner er ikke en god deal.

Vi blir enige om å dele husets mezze til forrett. Da får vi et utvalg kalde og varme småretter. Servicen er vennlig og effektiv. Ganske raskt har vi massevis av små skåler med mat mellom oss.

Både bakte gulrøtter og bakte rødbeter bærer preg av å ha ligget for lenge og har en syrlig, lett oksidert smak.

Det er til sammen seks ulike mezze. Selv om de ser forskjellige ut, har alle en ganske lik smaksprofil. Auberhginesalaten er mild og smaker kun av bakt aubergine med litt salt og olje, den stuede spinaten smaker stuet spinat. En salat er presset sammen til en klump. Den består av tomat, agurk, løk og persille. Her får vi litt mer smak, men alle vet at agurk som har vært presset sammen og ligget i kjøleskap noen timer, ikke er en givende matopplevelse.

Det høres hardt ut, men jeg forventer mer når vi betaler nesten 500 kroner for noen små mezze, riktignok for to personer.

Det beste er det varme – brewat. Brewat er butterdeig med fyll. Vi har fått en med fisk og skalldyr og en med kjøttdeig. Begge variantene er saftige og godt krydrede.

Ja, jeg skjønner fort at det er hovedrettene man bør besøke restauranten for.

Couscous royale er en fantastisk saftig og smakfull couscous. Ved siden av står en skål med karamellisert løk med rosiner. Jeg smaker at løken har putret lenge. Den søte blandingen er et perfekt tilbehør til couscous og kjøtt. Godt krydrede kjøttboller, saftig kyllingspyd, lammekjøtt som faller fra beinet. Dette er godt håndverk.

Selv har jeg bestilt tagine. Tagine er både navnet på den ildfaste formen retten tilberedes i, og selve retten. Det er ofte kjøtt og grønnsaker som får putre sammen, gjerne i følge med tørket frukt. Jeg har valgt varianten med kyllinglår, syltet sitron og oliven.

Kraften som er dannet ved at grønnsakene, kyllingen og den syltede sitronen har fått kose seg sammen, er intet mindre enn fantastisk. Jeg sniker til meg couscous fra bordvennen og dypper det i den syrlige og fyldige herligheten. Tilberedningsmetoden har også resultert i et utrolig saftig kyllinglår. Dette kan de!

Vi avslutter med å dele en karamellpudding som er kremet og søt, slik en karamellpudding skal være.

Denne opplevelsen kunne vært så mye bedre. Menyen må trimmes og prisene justeres. Jeg er stor tilhenger av å ha få retter som er skikkelig bra. Og med hovedrettene beviser Dar al Maghreb at de kan.