Djervt drama i ubalanse

Den tunisiske filmskaperen Kaouther Ben Hania fikk sitt internasjonale gjennombrudd med «Døtre» (2023). Der lot hun voldsutsatte kvinner gjenskape sine dramatiske opplevelser. Det åpnet en terapeutisk pandoras eske vi knapt hadde sett før.

I hennes nye film går hun like drastisk til verks når hun vil gjenskape tragedien som rammet en palestinsk familie på Gaza under den israelske invasjonen i 2024.

Alle medlemmene i familien ble drept av israelske kuler, bortsett fra datteren Hind som ble sittende fast i bilvraket. Hun greide å få kontakt på telefon med en av Palestinsk Røde Halvmånes nødlinjer. Det som fulgte, ble en 70 minutter desperat kamp mot tiden der de ansatte i Røde Halvmåne forsøkte å få klarsignal til å sende en ambulanse til det livsfarlige området.

Ingen ville vel finne på å dramatisere selve massakren, eller Hinds død (ja, også hun døde til slutt, sammen med to ambulansesjåfører som prøvde å redde henne). Men ved å anvende kontoret til Røde Halvmåne der telefonsamtalen fant sted, får vi en nærhet til dramatikken og samtidig en avstand til blodbadet som gjør en filmatisering mulig.

Ben Hania rammer det inn som et klaustrofobisk kammerspill der alle på kontoret suges inn i dramaet.

Vi har sett det på film før, at slike nødtelefon-dramaer kan fungere effektivt som drama, nettopp fordi vi får anledning til å forestille oss hva som skjer i andre enden av linjen. Den danske filmen «Den skyldige» er et godt eksempel.

Det som kompliserer Ben Hanias film, er at hun støtter seg på de virkelige opptakene av den dramatiske samtalen.

Ganske tidlig i filmen overtar og overlapper disse opptakene skuespillernes stemmer. En tekst varsler om at det vi hører er virkelige opptak. Det forsterker selvsagt filmens nærhet til virkelighetens drama, samtidig som det griper inn i fiksjonen. Jeg opplevde det som forstyrrende i starten, men noe jeg kunne tilvenne meg.

Større problemer fikk jeg med skuespillernes melodramatiske tolkninger. Vanligvis i slike rekonstruksjoner er skuespillerne ganske beherskede i sin tilnærming, av respekt for den virkelige hendelsen, eller de overlevende.

Jeg mener ikke at man her burde gjøre som i «Rekonstruksjon Utøya» og tone ned skuespillernes uttrykk for at vi skal slippe til med vår egen innlevelse. Men halvveis begynte jeg å lure på om det var plass til min innlevelse.

Ben Hania har samlet et utmerket ensemble med dyktige skuespillere som kan fremvise et sterkt nærvær foran kamera. Det er ingen tvil om at de er alvoret bevisst og ønsker å gi Hind og hennes familie en respektfull og verdig dramatisering.

Samtidig må Motaz Malhees og Saja Kilani spille noe så statisk og krevende som det å være stillesittende mottagere av en telefonsamtale. De velger derfor å kjøre hardt på med følelser.

Det er ikke så merkelig, med tanke på hvor sønderrivende en sånn opplevelse må ha vært. De som faktisk satt der og hadde denne samtalen med Hind, må ha vært helt fra seg av fortvilelse.

Å få sendt inn en ambulanse krevde manøvrering gjennom labyrinter av byråkratiske rutiner som drev dem til vanvidd. Ikke minst måtte den israelske hæren, de som sto bak massakren, gi sin aksept. Men skal man dramatisere en slik emosjonell unntakstilstand, eller berg-og-dal-bane, må man bygge det opp. Ellers risikerer man å utmatte publikum for tidlig.

Her holder særlig Malhees følelsene i høygir for lenge av gangen. Det skaper en ubalanse i dramaet. På andre siden av skalaen leverer Amer Hlehel og Clara Khoury nyanserte og mer varierte tolkninger som deres overordnede.

Sammen med filmskapernes avgjørende siste grep, om å innlemme Hinds mor i dokumentaropptak, er det nok til at filmen kommer i havn.

Den er utvilsomt viktig, men ikke helt vellykket.