Dra gjerne til Farris bad, men ikke for maten

Tog, buss eller bil. Kun to timer fra Oslo ligger Larvik, mest kjent for Bøkeskogen, Thor Heyerdahl og etter hvert også Farris bad. Vi har forlatt et Oslo preget av heftig snøfall og ankommer togstasjonen i Larvik i pissregn.

Etter ti minutters rusletur er vi ved det store spaanlegget, pent beliggende på bystranden.

Her inne venter 2500 kvadratmeter med deilige boblebad, basseng, kulper og mange ulike badsturitualer, kalt aufguss. I 80 svette grader legger en saunamester på isklumper med rosmarin, oregano, mynte, kardemomme, kanel og nellik på ovnen. Selvsagt begynner jeg å bli fysen på mat.

Restauranten har utsikt til stranden og byr på mørkt interiør, lillatoner, et stort vinskap og en behagelig stillhet. De vinner ingen interiørpris, men det er hyggelig her. Servitøren er en gladlaks som sprudler av energi og vennlighet da han endelig kommer til bordet vårt.

Vi bestiller to fatøl og leser gjennom den innholdsrike menyen.

Farris bad kunne ha gått for en klassisk og safe meny på et sted som dette, men her har kjøkkenet tydeligvis ambisjoner. Ål med fennikel, gnocchi med portobello-ost og blomkål med sriracha lover godt. Vi prøver både en treretters meny kalt Bøkeskogen og tre andre retter. Det skal bli en blandet fornøyelse.

Det starter nokså bra! Kombinasjonen av stekt blomkål, granateple, sirup, pancetta og pent sting fra sriracha er en flott kombinasjon. Godt stekt og sprø pancetta og pen sammenblanding av salt, syre og sødme.

Eneste minus er at blomkålen er varmebehandlet for mye. Bukettene er veldig myke.

Ål er rødlistet, men etter spørsmål til servitøren får vi beskjed om at den er fra Danmark, der den ikke er truet. Man skal være bevisst på hva man serverer gjestene.

Ålen er fet og rik på smak. Her er de avlange bitene kombinert med søtlig kumkvat, sprø biter knekkebrød, rømme, masse ørretrogn, litt for mye anispreget fennikel og sprø urter. Det er sprøtt og mykt og en god og mettende forrett.

Vinutvalget er meget bra på Farris Bad. Her er mange bedrifter på tur, så man får garantert solgt noen dyre flasker når sjefen slår på stortrommen utover kvelden. Vinene er stort sett ganget med 3,3–3,7 av prisen på Polet.

Ikke lenge etter at vi er ferdig med forrettene ankommer hovedrettene. Dessverre.

«Best» ut kommer fisken. Bakt ørret er varmebehandlet altfor mye og mangler saftighet. Bitene med chorizo smaker litt rart til ørreten og føles noe malplassert.

Det beste er passe dampet pac choy med sine karakteristiske peppertoner og milde kålsmak. De «knuste» potetene mangler salt og er blitt nokså bløte av å bade i den utvannede Sandefjordsausen.

Restauranten på Farris ramler ned på karakteren tre etter at hjorten har gjort sitt. Retten koster 445 kroner, men skuffer stort.

Indrefileten er for mye stekt, smaker overraskende lite og kjøttet er tørt og kornete. Chipsen på toppen er helt myk og sellerirotpureen overraskende tam.

Det aller beste er faste, fine poteter og den ristede og sødmerike løken.

Dessertene er greie, men ikke noe mer. Sjokoladefondanten kunne vært mer rennende, varmere og saftigere, men gir et fint sødmekick til slutt.

Matchakaken med pulverisert grønn te smaker veldig lite, ja, egentlig ingenting. En frisk bringebærsorbet er det man husker best av denne desserten.

Det er tendenser til noe bra hos kjøkkenet til Farris bad, men nivået på maten og enkelte råvarer må forbedres.