Punk Royale er Oslos villeste restaurant

Sist jeg var her, hadde vi reservasjon til første bordsetning. Bare minutter etter at vi satte oss, var vi blitt andre mennesker enn da vi kom inn. I en av videoene mine ropes og skrikes det allerede klokken 18.43.

For noe skjer med deg inne på Punk Royale. Alt du ellers er settes på pause. Dine primitive lyster våkner. Og livets fart går plutselig opp til 140 km/t.

Bli med på den villeste restaurantopplevelsen i Oslo.

Denne gangen har jeg med to kolleger fra Vink. Vi får beskjed om at vinpakken først begynner litt uti måltidet, etter snacksrettene. Dermed bestilles tre glass champagne fra Ruinart.

Selv om glasset på papiret koster 300 kroner, viser det seg at å bestille ett glass champagne nærmest blir en utømmelig kilde til sjampis – her fyller de på som om det er vann.

Kalaset begynner med at vi får hvert vårt askebeger. Oppi ligger en liten ravioli av syltet kålrabi fylt med snøfrisk. Servitøren kommer tilbake med en bøtte – av typen man bruker i sandkassen. Med en spade kaster hun det som ser ut som snø i askebegrene våre.

– Tomatgranité, spis med hendene!

En herlig frisk tomatsmak rundes godt av med det kremete snøfriskfyllet.

Vi skal få mer snacks. Hver vår rå, flate sukkerert toppet med majones som smaker av sitrongress og sprøtt kimchistrøssel. En perfekt munnfull som kiler smaksløkene akkurat nok til å vekke sultfølelsen.

To og to bord blir kalt opp. Musikken er fortsatt lav, lyset er på. Sammen med nabobordet, «fire karer i 40-årene» som de kaller seg, skal vi inn på kjøkkenet.

Kokkene hilser på oss og gir oss noen fantastiske retter. Vi står som perler på en snor og gaper opp for grillet sjøkreps med misokrem.

Så følger en liten skål med en kraftig, men likevel rund sjøkrepssuppe med små biter av tartar. Det er som å shotte umami.

Vi er på plass rundt bordet vårt igjen. Mummitrollet som er malt på veggen, titter ned på oss.

Den mystiske musikken fra «2001, en romodyssé» bygger seg opp mot et klimaks.

Vorspielet er over. Det føles som de tråkker på gassen. Og mine planer om å være tilnærmet edru og oppmerksom går opp i røyk.

Ut av intet er en av servitørene innom. Med null frykt for søl heller han vodka i tre fargerike plastglass.

– Vent, vent!

Vi venter på noe godt. Vi holder frem hendene og får århundrets rauseste kaviarservering. Han nærmest kaster kaviar etter oss.

Jeg teller 17 retter i løpet av kvelden. Det kan hende jeg teller feil, for her er vinglassene magiske – de fylles opp like fort som de tømmes. Drikkepakken som koster 1000 kroner, består av fire viner, men det blir altså mye mer enn fire glass.

Vi får en tallerken som ved første øyekast ser tom ut. Den viser seg å være dekket av et tynt lag andelever, brioche og en rødvinssaus kokt ned til sirupskonsistens.

– Her er det bare å lukke øynene og slikke i vei!

Det er så gøy å være et sted som gir fingeren til alle normer og regler. Den bitte lille munnfullen smaker som den skal av fet andelever og syrlig, men søt rødvinssaus. Sprø smuler av brioche gir deilig knas.

En tørr riesling fra produsenten Von Hövel fylles i glassene våre. Ved siden av får vi et lite glass med stedt som er fylt med Kalix løyrom.

Denne retten oppsummerer egentlig måltidet fint. Det er kvalitetsråvarer, dyre råvarer, enkle presentasjoner og ren nytelse.

Mens Lady Gaga synger om sin Alejandro, serveres den ene smaksbomben etter den andre.

En fyldig og nøttete chardonnay skjenkes i nye glass – L'Escale fra franske F. X. Barc. På dette tidspunktet har jeg tre relativt fulle glass foran meg.

Vi får også utdelt svarte plasthansker, og straks er askebegrene tilbake, denne gangen med små, friterte skåler fylt med tartar. Servitøren vår tenner en sigg og gir meg et trekk. Deretter slukker han den på sin egen tunge og smuldrer tobakken (som jeg antar bare er urter) over tartaren vår.

Glem det jeg sa om 140 km/t. Nå går det fortere. For straks får vi pinot noir i glasset – av typen leskende og lett.

Det er tid for hovedretter. Vi får en herlig pannestekt piggvar med grønne jordbær og svart trøffel. Fisken har fått en fin og salt stekeskorpe, men er fortsatt saftig inni.

Videre følger biff. Vi får et stykke mørbrad med grillet løk, en saus med beinmarg og friterte potetstrimler. Igjen sitter smakene, men kjøttet kunne gjerne vært mørere.

Det er likevel umulig å være skuffet over litt seig biff når du får en sprøyte full av dessertvin i hånden.

Punk Royale er en lykkepille. Gode råvarer, balanse i alle rettene og barnslig stygge presentasjoner. Jeg elsker det.

For de fleste mennesker er jo ganske enkle. Gammel festmusikk, kaviar og assosiasjoner til sex vekker og tilfredsstiller oss.

Samtidig har jeg hørt om folk som har gått midt i måltidet. For dette er ikke for alle.

Det er noe for meg. Jeg liker bedre å leke enn å prate. Og det fikk jeg gjøre i kveld.