Frir til Instagram, men skuffer en pizzaentusiast

Oslos blir visst aldri ferdig med pizzabølgen. Ikke at jeg klager. Pizza er jo det perfekte fartøyet for å servere nye, gøye smaker på.

Kissa er inspirert av japanske lyttekafeer som spiller jazzmusikk. I Torggata er en hel vegg dekket av et stereoanlegg. Platene snurres fra disken, og vi får høre både Bob Dylan og Vilde Tuv i løpet av vårt besøk. Lyden er krisp og ganske deilig.

Men jeg er ingen musikkanmelder, det er maten jeg skal vurdere. Det er lagt opp til at gjestene spiser stykker av ulike pizzaer. Vi blir møtt av en disk hvor stykkene er stilt ut for å vise frem utvalget.

Tanken er god, men jeg er usikker om matsvinnet dette medfører er verdt det. En pizza ser jo heller ikke delikat ut etter noen timer i romtemperatur.

Vi velger ut fire forskjellige stykker. Cæsar-pizzaen skiller seg merkbart ut med et berg av salat og en god dose

grano padano

på toppen, i tillegg til brødsmuler.

Dette er en knallgod idé! Jeg lengter ofte etter pizza som henter inspirasjon fra andre type retter. Ghost pizza på Majorstuen har for eksempel en Carbonara-pizza.

Dessverre er det flere ting som halter ved dette stykket. Salatens dressing mangler både syre og den distinkte og deilige smaken av cæsardressing. De har også valgt å droppe både bacon og kylling. Jeg skulle gjerne hatt noen salte og kjøttfulle biter. Noen ansjosfileter hadde virkelig gjort susen.

På den positive siden er det veldig velkomment med noe så friskt som salat på pizza. Bladene er krispe, og det er raust med ost her.

Det er god grunn til at pizza med pepperoni er en klassiker. Fettete ost med god og salt pølse kan midlertidig stagge mange dårlige følelser, spør du meg. Det er noe rart med Kissas pølse. Den har ingen stekeskorpe og en tam smak. For øvrig er hver millicentimeter av pizzastykket dekket av den.

Vi må også se litt nærmere på bunnen på Kissa. Den er syltynn, på grensen til et flatbrød. Denne type pizza, unektelig inspirert av New Yorks slice-stil, skal være tynn. Men her blir den for tynn. Ved oppvarming hardner brødet så mye at konstruksjonen knekker i flak. Det er neppe meningen.

Dette gjør for eksempel Stykke (på Hasle og Tullinløkka) bedre. De serverer også ulike stykker (duh), men har en bedre tykkelse på bunnen.

Et av problemene med Kissas meny er at de fleste stykkene er veldig like. Selv «Hot date», med sterk salami, daddelsirup og jalapeño, skiller seg lite ut. Jeg mistenker at likheten delvis skyldes at de bruker mozzarella på de fleste variantene. Hvorfor ikke blande inn litt andre oster?

Det finnes konkurrenter i Oslo som er modigere i ostedisken enn Kissa. Ta ZZ Pizza. Der finner man både taleggio, blåmuggost, provolone, gauda, raclette og comté på menyen. Verden har skjenket oss med et hav av fantastiske oster, jeg ser helst at vi får svømme i det.

Varianten med mortadella har riktignok noen gode klatter stracciatella. Den osten balanseres fint av den fete salamien. Med en godt syrnet løk blir det hele et fint stykke.

Oslo kryr etter hvert av knallgode pizzasteder. Nivået er blitt høyt, og det skal mye til å imponere.

Det skal sies at Kissa slår mange på pris. Ingen av stykkene ligger over 100 kroner. Likevel ville jeg heller brukt litt mer penger på bedre råvarer og heller skrudd opp prisen noe.

Jeg liker at man kan smake flere typer pizza på én kveld, men de må variere ingrediensene mer for å skille variantene mer fra hverandre. Jeg hadde også blitt blidere av å ikke få stykkene servert på papptallerken. Ta heller noen av de fine stålfatene utstillingspizzaene ligger på.

Jeg mistenker at det er en av driverne som står bak baren. Vi får flere spørsmål om hvilket stykke vi synes var best og hvorfor. For noen kan dette være kjærkommen oppmerksomhet, for andre blir det i overkant. I en by preget av sosete servitører må jeg likevel belite meg.

Stedet er vakkert innredet med lave, mørke møbler og benker trukket i ullstoff. Det er ingen tvil om at mye kjærlighet er lagt i utformingen av stedet. Da er det synd at ikke pizzaen har fått den samme omtanken.