En god begynnelse for nabolagsrestauranten

I et kryss på Smestad er en gammel arkitektonisk perle blitt født på ny. Bakkekroen er nyoppusset, og innsiden er blitt en elegant oase. Belysningen er intim og behagelig. Det er restaurantgruppen Flott Gjort som står bak en rekke konsepter rundt i byen.

– Bordet ved siden av meg har ventet på skreien i en halvtime, rapporterer spisevennen som faktisk kom presis til bordbestillingen.

Etter min ankomst får vi rask service og blir anbefalt å bestemme oss for en hovedrett med det samme, da det er mange gjester, og ting tar tid.

Til forrett får vi anbefalt kalvetartar og en «Gulrot i variasjon». Vi får også litt brød og smør før forrettene kommer. Brødet er nærmest en kake å regne, litt søt og med sterk anis-smak. Jeg er ikke fremmed for konseptet, da kaken var god på smak, men det er skuffende med en liten porsjonspakning med Tine smør til.

Etter over en halvtime kommer forrettene. Tartaren er deilig. Med estragonmajones, ristede gresskarkjerner og spirer er det en veldig balansert rett. Kjøttet er også godt på smak, med nok struktur til at det ikke blir en søt kjøttrøre.

Gulrotretten er pen å se på, med et sprøtt rispapirslør som ligger på toppen av gulrot som er tilberedt på forskjellig vis. Pureen er mild og søt, men bikker over i babymat-territorium. Den har en herlig smak av sitronolje, men her kunne man kjørt på med litt mer spice for å balansere det søte. Bitene med gulrot har ligget i en marinade. Den oppleves slapp og uten karakter. Her hadde det vært bedre om den hadde fått litt stekeskorpe og umami.

Like etter forrettene deiser hovedrettene på bordet, litt for raskt.

Skreien er klassisk utført med smørsaus, potetkrem, erter og brokkolini. Den går utmerket med et glass med chardonnay fra Santa Barbara, som er en av 16 varierte viner på glass. Denne er tørr, med en god fylde som passer godt med den delikate fisken.

Skreien er neddynket i saus og ser litt voldsom ut, men er perfekt behandlet. Sausen er godt balansert, den er fløyelsmyk men ikke for fet. Den skiver seg uten problem og er herlig ukomplisert, som mat på kro skal være.

Wienerschnitzelen er også solid utført. Kjøttet er mørt og saftig. Den sprø overflaten glinser av fett. Den grønne salaten har rikelig dressing, med syre som balanserer ut noe av den fettrike schnitzelen.

Potetene som følger med, er en stor skuffelse. Vi blir fortalt at de er kokt, stekt og ovnsbakt. Resultatet er noen knudrete baller som nesten har mistet alt av den myke kjernen. Potetene er trolig altfor små til å tåle denne behandlingen.

Vi sitter mette og ganske fornøyde etter hovedretten. Lydnivået er utrolig behagelig. Det er lyddemping i taket og med mye tekstiler i lokalet er det uproblematisk å holde en lavmælt samtale.

Dessverre blir det for stille fra servitørenes side. Vi sitter lenge og venter på at noen skal ta tallerkenene våre, og dessertmagen har fortsatt litt plass. Omsider må vi vinke noen bort til oss. Da blir vi fortalt at kjøkkenet har stengt og dessertens tid er forbi.

Det er selvfølgelig helt i orden, men vi skulle fått vite det før. Slikt kan nesten tilgis i en oppstartsfase. Men bare nesten.

Alt i alt er det en lovende start for den moderne kroen. Her ligger det mye ambisjon i menyen og maten. Det er et par knuter som må løses før ting sitter helt. Og vi kommer gjerne tilbake for den fulle opplevelsen, da forhåpentlig vis med dessert og et litt mer innkjørt team.